En vinner i ME-lotteriet

I det siste har jeg tenkt veldig mye på hvor heldig jeg er til tross for sykdom. Jeg blir stadig minnet på hvor syk jeg kunne ha vært, men selvsagt også dessverre kan bli. Det er så mange tapre sjeler der ute, eller skal jeg si inne? Folk som er mye hardere rammet enn meg, i alle fall på energinivået. Smerte kan man, til en viss grad, lettere bite i seg, men når det er totalt tomt for energi, da er det tomt da. Dere som er ukjente med sykdommen må ikke misforstå meg her; Energitomt i disse tilfellene er ikke som når friske mennesker er tomme for energi etter en joggetur, selskapsarrangering, intensiv uke på jobben, eller lignende. Det er totalt tomt på en helt annen måte. Man kan ikke grave frem 1 gram mer med energi for å for eksempel lage seg en brødskive før kvelden. Jeg har veldig mye smerter, men litt mer energi enn mange andre med ME. Det vil si at jeg har veldig mye mindre å gå på enn friske mennesker. Det blir heller ikke særlig påfyll av energi når jeg sover. Våkner stort sett med energitanken langt under halvfull, men dette er fortsatt en utrolig mye bedre hverdag enn mange med ME har. Kanskje man kan si at jeg har vært heldig og vunnet i ME-lotteriet? Skulle selvsagt ønske at jeg hadde ufrivillig deltatt i et lotteri med mye bedre premier, som LOTTO, men slik ble det ikke. Så jeg velger å føle meg heldig utfra hvordan livet faktisk ble.

Jeg fikk spørsmål om jeg fortsatt kunne føle lykke her en dag. Dette satte i gang utrolig mange tanķer og selvgransking. Svaret er klart ja for meg, for jeg føler ikke bare lykke, men jeg føler meg lykkelig! Jeg har et veldig godt liv, selv med mange hinder og plager. Jeg greier ikke å gå rundt å være sint for at jeg ble syk, for ting kunne for meg vært mye verre. Det hjelper meg ikke noe om jeg i tillegg skal gå rundt å føle sinne. Dette er ikke på noen måte en selvfølge. Det er slik jeg er skrudd sammen, og om noen i samme situasjon som meg føler seg ulykkelig, deprimert og sint, er dette absolutt helt naturlig. Mye av livet er jo tatt fra oss og ødelagt. Jeg har selvfølgelig også vært deprimert flere ganger i løpet av mine til nå 19år med ME, og sint på sykdommen, situasjonen og kanskje til og med usunt sjalu på "alle andre" som kan gå skole, jobbe, bli noe, og gjøre det de vil. Jeg kan heller ikke si at det ikke vil bli slik igjen, men akkurat nå er jeg veldig fornøyd og tilfreds med det jeg har. Fokuserer det jeg kan på de positive sidene med hverdagen min, og de er mange! Jeg har nok til tider litt for høyt tempo, og vet innerst inne at dette kan føre til varig forverring, men jeg greier ikke å tenke på det før det eventuelt rammer meg. Slik er jeg bare. Hjernen og hjertet er ikke enig i at jeg er syk enda. Når kroppen protesterer for fullt, må jeg lystre, og roe ned aktivitetsnivået, der har jeg ikke valg, etter stor aktivitet kommer smellen. Problemet er vel bare at jeg glemmer med en gang den sure svien, og tørster etter mer av den søte kløen.

Denne følelsen av at jeg har vært heldig, i forhold til mange andre, har ført til at jeg stadig går rundt å føler at jeg vil gi noe til de som ikke har vært så heldig. At jeg kunne hjelpt andre som er bundne til huset med å handle litt for dem, eller gi dem korte besøk, og lignende. Jeg skulle ønske at jeg kunne fått hjelpe kronisk syke folk i nærområdet, men vet at det fort kan bli for stor belastning. Jeg har store problemer med å si nei til folk, og er ekstremt dårlig til å avlyse avtaler. Derfor er jeg redd at jeg ville kjørt meg selv så hardt at jeg hadde blitt permanent dårligere av det, noe som ikke er rettferdig ovenfor familien min og vennene mine. Inni hjertet mitt vil jeg at dette innlegget skal være et innlegg der jeg tilbyr meg å hjelpe andre med ME, om de bare tar kontakt, men etter rådføring med både venner og familie har jeg innsett at jeg ikke kan skrive et slikt innlegg. Jeg vil allikevel bare få sagt at jeg er å finne på messenger, om noen skulle trenge å lette på trykket til en som i alle fall noenlunde forstår situasjonen. Det er også lov å snakke om vær og vind, eller andre ting man skulle fylle hodet med. Det er alltid fint å bli kjent med andre i samme båt. Jeg husker første gangen jeg møtte noen med ME, etter at jeg fikk diagnosen, det var en helt spesiell følelse. Jeg hadde aldri følt meg så forstått før. Hun er nå blitt til bestevenn, og jeg setter utrolig stor pris på å kunne dele tanker med en forstående. Venner kan man aldri få nok av! Det er også lett å bli litt utenfor og føle seg glemt når man har en slik hverdag. Vanskelig å holde følge med de man har rundt seg. Da kan det vere fint å finne noen å snakke med, slik at man blir påminnet om at man ikke er alene..

Dette ble vel egentlig et innlegg for å tømme hodet, men kanskje noen finner det interessant likevel. Når det kommer en behandling for oss, håper jeg at jeg kan få tid til å hjelpe andre mer, enten i jobb eller privat. Husk at det er alltid noen som kan trenge litt ekstra varme og omtanke i hverdagen! Ha en fin helg!



#ME #Meawareness #kronisksyk #Enhhelpendehånd #Medmennesklighet #Livetsomsyk #LykkeErSåForskjellig

Glede over små bragder

Store deler av livet handler om å nå nye milepæler, -lære nye kunster, fullføre noe man jobber med, ta noe til et nytt nivå, og utvikle seg til å bli et mer "avansert menneske". Spesielt gjennom de første leveårene. Milepælene står i kø fra den dagen man blir født inn i denne verden. Første gang man fester blikket, løfter hodet, snur seg fra mage til rygg, ler, klapper, krabber, spiser, peker, snakker, går, vinker, hopper, sykler, stuper kråke, - store bragder som blir møtt av applaus fra ekstatiske foreldre i stormende jubel, endelig har barnet klart det, og alle rundt er sprekkferdige av stolthet og tilfreds med å ha hjelpt barnet på veien frem til et nytt mål, og en ny milepæl.

Gullet mitt er nå 4 år, og kan ikke vente med å få utforske alt hun kommer over. Hun trener på mye viktig, i alle fall synes hun selv at det er kunster man ikke kan leve uten å kunne. Øvelse gjør mester, og plutselig har hun lært noe nytt. Bare i dag har hun funnet ut at hun har vokst nok til å se oppi postkassen uten å stå på tå, hun har lært et nytt viktig ord, - "individualitet", hun har endelig knekt koden på å plystre, og syklet sin første lange sykkeltur uten støttehjul. Hun er så stolt at hun nesten sprekker, og det er selvsagt vi også!

Etterhvert som vi blir eldre er det lenger mellom milepælene, eller i alle fall lenger mellom de vi selv synes er store nok til å glede seg over. Vi er ofte stolte av å klare store ting, men glemmer kanskje å glede oss nok over de små bragder og gjøremål i hverdagen. Tenk så gøy det må være for barna å være så fornøyd med seg selv hele tiden. Ny mestringsfølelse hver dag!

Etter jeg fikk ME følte jeg meg ganske mislykket. Jeg følte at alt gikk feil, og at jeg ikke klarte å utrette noen ting. Jeg ville bli musikkterapeut når jeg ble stor, spille i band på fritiden, og stifte stor familie på et småbruk med masse koselige dyr. Ja, jeg hadde nok ganske store drømmer, men det har man ofte når man er ung. Jeg kom ikke lenger enn at jeg kjempet meg til å fullføre ungdomsskolen. Etter flere sykdomsår ble musikken, handballen, speideren, røde kors, juvente, skole, og de fleste andre hobbyer lagt på hylla en etter en. Jeg følte aldri at jeg oppnådde noe nytt, og alt føltes som en skuffelse. Om jeg klarte ting som var vanskelig på grunn av helsetilstanden, klarte jeg ikke å se på det som en seier, for dette var jo ting alle friske mennesker tok som en selvfølge. Ikke noe å rope hurra for. Jeg følte meg liten og ubrukelig.

Nå har jeg 19 sykdomsår på baken, og lærer meg mer og mer hvordan jeg skal leve for å ha det bra, - eller i det minste så bra som jeg kan ha det. Første jeg måtte gjøre for å komme hit var å slippe tanken om at det var en nødvendighet å ha utdanning og jobb for å være noe. Innse at noe  karrieremenneske har jeg ikke helse til å være, så da er det familie og privatliv som er viktig. Dette var det nye målet mitt, og meningen med livet. Så dukket drømmemannen opp, og jeg kunne krysse av det på drømmelivs-lista. Nå var det kunsten å være fornøyd med seg selv jeg måtte lære. Jeg begynte å klappe meg selv på skuldra for små ting som at jeg klarte å vaske klær, støvsuge, ta oppvasken, skrive søknader, eller dra på møter med for eksempel NAV. Plutselig ble hverdagen sakte men sikkert lysere. Nå gir jeg meg selv kreditt for ting som er hardt for meg å utføre, i stedet for hva som er forventet av "mannen i gata". Jeg trenger jo ikke å gå rundt å skryte over det, men bare gi meg selv en "high five". Gjøremål som er en hverdagslig ting for et menneske kan være en bragd for et annet. Alle har forskjellige utfordringer og utgangspunkt i livet. Ikke legg lista for høyt, og gled deg over de små ting like mye som de store. Du er god nok så lenge du er den beste utgaven av deg selv.

Så derfor oppfordrer jeg alle til å lære av barna, og gi seg selv lov til å glede seg over små ting. De ting man ikke klarer, får man til en annen gang, om man bare ikke gir opp. Still kravene etter hva som er dine utgangspunkt. Jeg mener ikke at man skal slutte å følge drømmene sine fordi man har for store mål, men bare huske å glede seg over delmål på veien dit. Da blir jobben mot de største bragdene så mye finere, og jeg lover at hverdagen blir mye bedre.  Ha en fin dag!

Gullet den første dagen hun klarte å sykle uten støttehjul. Flink fotograf var pappa Thomas.


#Mestringsfølelse #Selvfølelse #Klapppåskuldra #Læravbarna #Enklerehverdag

Soppsanking - ikke så vanskelig som jeg trodde

En gang når jeg var liten, mulig at jeg var 6-7år, fikk jeg en soppbok av foreldrene mine, før vi dro ut i skogen for å utforske soppverdenen. På grunn av ME har jeg store problemer med hukommelsen, og har mistet ganske mange barndomsminner, men dette minnet sitter ennå. Det var så koselig og spennende å få lete rundt i skogen etter slike rare "skapninger", for å se om jeg fant dem i boken etterpå. Nå i voksen alder er jeg veldig glad i sopp til maten, jeg blander det til og med inn i tacoen min. Jeg har aldri våget meg ut for å plukke selv, siden det er så mange som sier det er for farlig. Det er jo veldig mange uspiselige og giftige sopper i Norge, og det kan få store konsekvenser om man tar feil. De siste årene har jeg sett flere av mine Facebookvenner, og selvsagt venner i den virkelige verden også, poste bilder av soppfangsten sin på Facebookveggen sin. Det har vært folk som er mye ute i fjellet, så jeg har antatt at det er derfor de har så mye peiling at de kan det. For noen uker siden var jeg på tur i skogen, og da møtte jeg på en mann med et nett fullt av kantareller på ryggen. I tillegg fikk jeg tips av en venninne om et annet sted det skulle være mye av det. Dette var steder jeg kunne greie å gå, selv med min dårlige helse. Jeg kjente det klø i fingrene etter å prøve lykken selv, så når jeg plutselig fikk tilsendt bilde fra en venninne på soppjakt, uten hell, klarte jeg ikke holde meg lenger. Jeg ringte henne og fortalte at jeg trodde jeg visste om noen gode steder å plukke. Hun var litt mer bevandret i faget, og kunne gjerne bli med og rettlede meg. Dagen før vi dro satt jeg en del på internett for å samle kunnskap, og selvsagt finner man svar på alle sine spørsmål der. Jeg fant en passende soppkurv hjemme hos min mor, og rotet frem en skarp liten kniv fra skuffen hjemme hos meg selv. Så var det bare å håpe på at regnet skulle gi seg over natten.

Morgenen etter våknet jeg til at det plasket ned. Værmeldingene lovet opplett 2 timer senere, og heldigvis tok de for en gangs skyld rett. Etter levering i barnehagen bar det rett til skogs. Det var veldig vått, og ikke helt ideelt for soppsanking, men vi tok sjansen på at det gikk fint. Med en gang vi kom inn i skogen, fant vi gull. Venninnen min hylte nesten i ekstase, etter flere bomturer dagene før. Kantarell er jo supergodt!

Skogens gull var veldig godt gjemt, så vi måtte løfte på mose og lete under blåbærlyng og bjørkerøtter, men det dukket til slutt opp ganske mye. Nok til å dekke bunnen på korga i alle fall.

Etterpå dro jeg hjem til mamma, og sammen rensket vi soppen, delte den i to på langs, for å se om det var dyr i den. Siden det var så vått ute, var soppen ganske skitten. Måtte børste godt av alle før deling. Vi fant ikke dyr i noen. Måtte skjære bort litt på 2 stykker siden de var litt for bløte, men ellers var alle fine. Som du kan se på bildet under var det kjempestor størrelse på dem. Har fått høre med andre i ettertid at de var spesielt store. Til slutt stekte vi dem i panna med litt vann, kjølte dem ned og pakket dem i passelige porsjoner før de ble lagt i fryseren.

I går bestemte vi oss for å teste ut den andre plassen jeg trodde var bra. Denne gangen på kvelden i halvgodt lys. Vi fant utrolig mange forskjellige uspiselige og farlige sopper. De gikk vi elegant forbi.

Etter en god stund med leting langs stien uten hell, bestemte vi oss for å bevege oss litt ut i terrenget. Vi splittet oss, og gikk bare noen få meter ut fra stien før vi omtrent ropte i kor; "Traktkantarell!!" Jeg visste at det fantes en "falsk kantarell", og var litt redd det var det jeg hadde funnet, men etter et raskt søk på google, var jeg sikker på at dette var rette sorten.

Denne er litt brunere enn kantarellen, og ser ut som en trakt eller kanskje en gramofon? Stilken er gul, og under har den riller som går ut i en form som ser ut som gafler.

Her var det bare å plukke i vei. De var overalt! Under blåbærlyngen sto de tett i tett! Vi var tre iherdige damer som plukket i superfart. Korgene ble ganske fort fulle, og det var bra for mørket kom raskt sigende. Plutselig ropte vi i kor igjen. På lang avstand kunne vi se gull igjen! Kantareller! Vi fant ikke så mange, men fikk noen hver. Nå måtte vi komme oss ut av skogen før det ble for mørkt. Vi rotet litt rundt og fant en gjengrodd sti som førte oss rett tilbake til start, bingo!

Etter en liten fotoseanse av korgene og papirposen i de vakre omgivelsene, kjørte vi hjem for å rense, steke og fryse den nye fangsten.

Denne gangen var det utrolig mye lettere å rense soppen. Det var helt tørt ute, og traktkantarellene var nesten klar for stekepannen med en gang. Vi delte alle på midten for å være sikker på at det ikke var dyr i dem. Måtte kaste to på grunn av dyr, og to fordi de var fulle av egg i stilken. Ellers var alle av tipp topp kvalitet. Denne gangen hadde jeg litt salt og pepper på dem under forvellingen. De ble helt nydelige på smak, og traktkantarellen ble en ny favoritt. Den har mer smak en kantarellen har. Dette var mine første soppturer, men definitivt ikke den siste! Anbefales for alle å teste det ut. Kantarell og traktkantarell er da trygge og gode sopper å starte med. Under kan du se bilde av dem sammen. Traktkantarell til høyre og kantarell til venstre.



#Økologisk #Utinaturen #innhøsting #Naturlig #skogstur #sopptur #kantarell #traktkantarell #soppsanking #sunnmøre #Mat #Snadder

Fotoinnlegg, når hodet er kaos

Jeg sliter veldig med å sortere tanker for tiden. Det er typisk når jeg er ekstra sliten, og har presset meg for hardt. Det surrer så mye oppi hodet, mye er uviktig, en del er veldig viktig, og veldig mye er tanker av typen som vanligvis fører til nytt blogginnlegg. Problemet er at jeg ikke greier å følge "tråden" når jeg tenker. Midt i en tankerekke så forsvinner alt i et poff. Jeg står igjen med bare kaos i hodet, og husker ikke hva jeg funderte på 5 sekunder tidligere. Da er det umulig å få skrible ned noe som kan være interessant for andre å lese. Jeg er fortsatt oppegående etter ferien, men har veldig vondt for tiden, og er supersliten både psykisk og fysisk. Føler jeg ikke greier å samle energi eller konsentrasjon til å gjøre noe kreativt lenger. Vi har hatt en ganske full dag, med draging av krabbeteiner, høsting av poteter, og grilling. Kameraet hadde jeg med meg på halvparten av moroa, den som foregikk på land. Derfor tenkte jeg at jeg kunne dele noen bilder jeg tok i dag, slik at jeg i alle fall kunne få føle på litt kreativitet.

 

 

 

 

Vi har høstet poteter hos mine svigerforeldre i dag. Gullet syntes det var stor stas å få grave i jorda etter mat, nok en gang! Hun gledet seg til å få spise dem til grillmaten etterpå. Helt i ekstase ble hun da hun fant en potet i hjerteform. Selv tenkte jeg med en gang på en annen ME-slave med fotointeresse og  masse kreativitet, Jane Heidi Viken. Denne damen finner flotte hjertemotiver i naturen, og lager nydelige bilder av dem. Hun har en utstilling som heter "Med hjertet i naturen", som er kjempeflott. Vil anbefale alle å ta en titt på siden hennes ved å trykke HER. Hun selger selvfølgelig de flotte bildene sine, men har også flotte postkort til salgs. Håper dere koser dere over bildene hennes like mye som meg.

 

Gullejenta fikk teste ut den gamle trøbilen til onkelen. Kjempekul!

 

I hagen fant vi også denne flittige karen. Jeg synes personlig at de er litt småekle, men er også litt fascinert av dem, og ikke minst det fantastiske håndarbeidet de utfører!

Takk for titten! Ønsker alle en god helg videre. Jeg lover å komme med flere blogginnlegg etterhvert som formen stiger. Klikk deg gjerne rundt på de gamle innleggene på bloggen. Her er litt forskjellige kategorier.

 

#Foto #Canon #Canon700D #Fotodilla #ME #Edderkopp #Hjerteinaturen #Potethjerte #Potethøsting #Tråbil #Blomster

En priviligert ME-slave

Det har vært lite blogging de siste ukene. Det har seg slik at det er ferie, og det er en veldig slitsom tid for en kronisk syk, i alle fall for mange av oss. Det betyr at vi har mye mindre alenetid, mye mindre hvile, mer aktivitet, besøk og selskapligheter. Min kjære fikk ikke ferie når barnehagen skulle holde stengt, og på toppen av det ble jentungen syk 1,5 uke før ferien, som førte til at hun nå har hatt over 6 uker fri. De tre første var uten at min bedre halvdel var hjemme på dagtid. Vi har hatt mange koselige stunder sammen med venner og familie, og funnet på mye moro sammen med gullejenta. Slitsomt er det, men også så utrolig givende.

Jeg er det man kan kalle en priviligert ME-slave, -en som er rammet av sykdommen, men i en såpass mild grad at jeg fortsatt kan være med på ganske mye. Dette gir meg muligheten til å feriere sammen med familien min. Det er noe jeg elsker å gjøre, og jeg vet at det er svært mange i samme ulykka som meg, som ikke kan greie å reise noen steder. Det er slettes ikke alle som har krefter nok til å være sosial med familien i det hele tatt. Derfor ser jeg på meg selv som priviligert.
Vi har nå hatt nesten 2 uker i bobilen. Jeg trives godt i bobil. Med huset på ryggen, har jeg ingen bekymringer om hva vi kommer til, for vi har alltid det vi trenger med oss. Seng, do, kjøleskap, klær, medisin, og tak over hodet. Jeg er ikke særlig glad i campingplasser. Det er ofte for mange folk der, og man må forholde seg til andre enn de man kjenner. Derfor camper vi mye i det fri. Hvert tredje døgn må vi innom en campingplass/bobilparkering for strøm, dusj og andre fasiliteter. I tillegg får gullet vårt leke med andre barn, og det er jo det beste hun vet! Vi har hatt en kjempeflott tur, og opplevd mye fint sammen. Nå er vi kommet hjem for å tilbringe de siste feriedagene i ro, og godt er det.

Etter den søte kløe kommer den sure svie. En slik ferie koster så utrolig mye. Jeg tåler ikke å være sammen med folk hele tiden, jeg blir dårlig av sengen i bobilen (og forsåvidt også de fleste andre senger enn min egen), og det er hardt for helsen å sitte så mye i bil. Alle opplevelsene og aktiviteten sliter kroppen helt ut. Nå er det tomt for bensin. Det verker i hver en millimeter av kroppen, jeg har synsforstyrrelser, det føles som om noen står å slår med slegge inni hodet mitt, fingrene kjennes ut som de er forstuet, magen vrenger seg, tungt å puste, og det er trykk i brystkassa. Jeg har problemer med og sovne, men samtidig er det nesten umulig å komme seg opp når jeg først har sovnet. Det er ikke full kollaps enda, jeg er fortsatt oppe og går, men det begynner å bli kraftig vanskelig å holde maska. Om noen spør om en tjeneste, eller vil møtes, eller bare jeg hører en pling på telefonen, kjenner jeg det snører seg i halsen og trykket i brystkassa øker. Jeg er ikke redd for at det skal være noe farlig, for dette har jeg vært gjennom så mange ganger de siste 19 årene. Det er bare ME-trollet som sier fra at nå har jeg hatt for mye moro! Det skal bli godt med hverdag igjen og noen dager under dynen nå. Jeg skal sove fra barnehagelevering til henting, så leke frisk sammen med verdens beste jente til hun skal legge seg, for så å gjenta dette neste dag.

Jeg liker ikke å sutre på sosiale medier. Jeg bruker vanligvis bloggen til å fremme det jeg får til, å til fokusere på det positive i hverdagen. Jeg vet at det hjelper på psyken å tenke positivt, og løfte hver positiv ting frem i lyset. Det hjelper ikke på helsen ellers, det fysiske kan vi dessverre enda ikke få hjelp med, men jeg sier som min datter (og Karsten og Petra); det er gøy og være glad. Siden bloggen skal være en solskinnsblogg, er det ikke så ofte jeg skriver slike innlegg som dette. Det er bare det at siden jeg er en priviligert ME-slave, som kan greie å formidle mine tanker, følelser, erfaringer og utfordringer, med resten verden, må jeg bruke evnene mine til å få ut informasjon til alle utenforstående. Det er altfor mange av de som slaver under dette ME-trollet, som er uten energi nok til å kunne fortelle om livet sitt. Ikke alle har vært like heldig som meg. Altfor mange har hatt noen ekstra tunge måneder nå. De får føle unormalt mye på det å være ensom og utelatt. Om de til vanlig ikke er i stand til å spise middag med familien, eller se en film i stuen med barna, eller sitte på verandaen å nyte sommersola, så hvordan skal de da greie å holde tritt med sine kjære på ferietur. De må være igjen hjemme i huset, eller sengen som de har vært lenket til så forferdelig lenge, når resten av familien drar på hytta, til syden, på camping eller til fjells. Selvsagt unner de familien sin disse eventyrene, det er ikke det som er saken. De skulle bare så gjerne vært med på dem. Få se barna sine oppleve verden, og skape minner sammen med dem.

Jeg kan velge å sutre over tilstanden min, og synes synd på meg selv som må ha så mye smerter og utmattelse, men jeg vet at jeg har vært heldig. Jeg har fått se datteren min i møte med Julius Kaptein Sabeltann, løver og pytonslanger. Hun har hilst på Tante Sofie, Klatremus, Bamsefar i Lia, og resten av Egner sine skjønne karakterer. Jeg har fått besøke familie og venner, og se mye av det vakre landet vårt i regnvær, for sol hadde nok blitt litt for mye av det gode. Dette er det jeg betaler for. Mange har det slik uten å ha noe som helst igjen for det. Tenk så surt å måtte betale så mye for å få seg en dusj, ta en kopp te på verandaen, eller for en halvtime rundt matbordet med familien. Kjenner du en som sitter litt ekstra ensom igjen hjemme nå i ferietiden, send den en melding med noen oppmuntrende ord. Om vedkommende har helse nok til å få besøk, ta en kjapp tur innom og vis at den ikke er alene. Det vil bety så mye!

Til andre priviligerte ME-slaver, slik som meg; når dere nå ligger hjemme å slikker sårene etter ferien, prøv å husk alle de gode tingene. Jeg vet at mange sider av livene våres er skikkelig dritt, men ikke glem de gode sidene. Drøm deg tilbake til de fine stundene du hadde i ferien, og se for deg gleden resten av familien fikk av at du klarte å være med på eventyret. Livet er altfor kort til å kaste bort på å fokusere på det negative!

Gullet vårt kaster seg rundt halsen til Bamsefar i Lia. Et minne for livet!

Flere innlegg i samme kategorien finner du ved å trykke HER.
Ta gjerne turen innom resten av bloggen om du vil, det setter jeg stor pris på. Takk for titten!


#ME #Informasjontilfolket #MEawareness #KroniskSyk #Ferie #Familie #Medmennesklighet #Livet

Potethøsting

Da har vi hatt nesten to uker på bobiltur i det vakre landet vårt, og en svipptur over til "søta bror". Da vi kom hjem var det endelig tid for å finne ut hvor mye mat som skjulte seg i de fire potetbøttene. Jentungen var superspent og gledet seg veldig. Hun har jo fått følge med på hele prosessen både under og over jorda. Hun bar flittig de store og tunge bøttene til hagen for høsting. Bøttene var 2/3 av hennes egen størrelse!

Først ble potetplantene klippet helt ned. De var blitt ganske store og uhåndterlige, og vi hadde bestemt oss for å avslutte dyrkingen for i år. Gullet fulgte nøye med, og ville nok helst klippe selv, men det var nok best at morfar gjorde.

Så ble innerste bøtten løftet ut, og tømt oppned i en balje. Da var det lett å rote rundt etter både store og små poteter! Jenta søkte iherdig rundt i baljen, -det var jo rene skattejakten jo! Gledeshyl runget hver gang hun fant en stor en!

Noen poteter var dessverre ødelagt av lys. Det hadde blitt litt for liten plass i bøttene, slik at noen av potetene kom opp av jorden. Poteter som blir utsatt for lys blir grønne under skallet, og man kan se misfarging i skallet også. Dette er forklaringen som Wikipedia gir om saken: "Når poteten blir utsatt for sollys, produserer den giften solanin. Når poteten er grønn, enten på eller under skallet, er dette en indikasjon på at den har vært utsatt for lys og kan inneholde solanin. Den grønne fargen skyldes klorofyll som også dannes når potetene utsettes for lys. En kan derfor ikke fjerne solaninet helt ved å skjære bort de grønne områdene. Grønne poteter bør ikke benyttes til mat eller fôr for dyr. Potetens groer kan inneholde til dels store mengder solanin, og må fjernes før poteten gis som dyrefôr."

Vi måtte kaste mellom 20 og 25 poteter på grunn av dette. Sorterte ut 5-10 stykker under høstingen, og fant ytterligere 15 ved rengjøring av potetene senere på kvelden. Under kan du se bilder av noen giftige poteter.

Potetene varierte veldig i størrelse. De minste var ikke større enn ca 2 erter. Gullet ga klar beskjed om at de små skulle hun spise, og de skulle vi ikke skrelle, for hun ville spise de med skallet på. Det syntes jeg var en god ide, siden hele poteten nok hadde forsvunnet ved en eventuell skrelling. Dessuten sitter vel de fleste vitaminene i skallet, og litt ekstra vitaminer er bare bra!

Det var kjempespennende å se på alt som befant seg i jorden. Meitemark, røtter, den råtne settepoteten, -alt måtte hun plukke opp, studere og kommentere! En artig stund for hele familien. Personlig gleder jeg meg allerede til neste års høsting. Til og med hunden ble liggende å observere sirkuset!

Vi trodde kanskje vi skulle fylle en hel bøtte med poteter, men ble nok bare litt over halvfull. Akkurat passelig til oss. Gullejenta var i alle fall strålende fornøyd med fangsten! Hun anbefaler nok alle andre til å prøve det samme neste år!

I alt ble det ca 160 poteter med store og små; 20-25 ødelagte av lys, og ca 30 stykker så små at det helst er 4-åringen som får glede av dem.

På kvelden vasket jeg bort jorden av dem, tørket dem, la dem i papirposer og dekket til med et teppe for å få det mørkt. Etter at jeg hadde vasket 3/4 av dem fant min mann ut via internett at vi helst skulle lagre dem uvasket med jorden på, for da holder de seg visst bedre. Det fant vi ut i seneste laget, men vi satser på vi skal rekke å spise dem før de blir dårlige.

Siden vi ikke greidde å vente med å smake, ble det poteter og kyllingkarbonader til kvelds. Nydelig!

Så da var potetdyrkings-eventyret vårt over for denne gang. Tusen takk for at dere ville følge oss i prosessen! Håper flere blir inspirert til å teste ut dette. Veldig lærerikt og moro for alle store og små, -det er det siste bildet bevis på!

Har du gått glipp av de tidligere innleggene om potetbøttene kan du lese de ved å trykke på linkene nedenfor.

Dyrking i potetbøtter

Oppdatering på potetbøttene

Første potetene er høstet!

Takk for titten!

 

 

#Potetbøtter #Organisk #DIY #Hage #Moroforbarna #Familietid #Potet #Matfraegenhage #Høsting

Vi kan lære mye av barna

Vi er for tiden på tur gjennom det vakre landet vårt i bobil. Omtrent hver dag denne turen har jeg tenkt på hvor flott det er å være barn. De kaster seg ut i ting uten å være det minste redd for reaksjoner eller konsekvenser. De trenger ikke tenke på slikt, for det er jo jobben vår. Vi passer jo alltid på, eller vi prøver i det minste å passe på til en hver tid. Vi, eller i alle fall de fleste av oss voksne, er også veldig opptatt av å være høflige, og av ikke å gjøre noe feil.

Første dagen på tur med bobilen skulle vi finne en plass å "freecampe". Vi er litt lettere allergisk for campingplasser, og liker best å stå for oss selv. Vi kjørte forbi flere aktuelle steder, men de kom litt brått på, så vi rakk ikke å stoppe før vi var kommet forbi. Til slutt stoppet vi på en rasteplass med kiosk, do og trampoline. Jentungen var nå mektig lei av å kjøre, derfor ville hun så gjerne overnatte der. Trampolinen og steinstranden gjorde heller ikke stedet mindre attraktivt for en 4-åring. Vi titte oss rundt etter skilt med "camping forbudt". Fant et der de oppfordret oss til korte stopp der og heller ta overnattingen på en av de flotte campingplassene i området. Det var ikke direkte sagt at vi ikke hadde lov å stå der, men vi ville kjøre videre, for å være på den sikre siden. Jenta fikk med seg at vi ikke var helt sikre på om det faktisk var lov å overnatte der, og det førte til at hun spurte dama som jobbet i kiosken der; "Kan vi få lov å sove her med bobilen i natt?" Jeg var rask og brøt inn med; "Nei, det er ikke lov det vennen, de vil helst vi skal finne en campingplass." Dama humret litt før hun svarte at vi gjerne måtte stå der, for det var ikke noe forbud mot det. Gullejenta jublet, takket høflig, og løp til faren for å fortelle den flotte nyheten. Så slik ordnet altså 4-åringen oss plass den første natten. Tenk om vi bare kunne lære av henne, og ikke være så redd for å spørre når vi er usikre. Det skader jo ikke å si at vi ikke helt vet hvordan vi skal tolke skiltet.

Dagen etter kjørte vi videre til en campingplass på Gol. Her var det flere flotte lekeanlegg for barna, og det følte vi gullet fortjente etter nok en dag i bilen. Da vi parkerte sa jeg til henne at det var mange barn på lekeplassen, så kanskje hun kunne finne noen å leke med. "Du må huske at jeg må bli kjent med dem først mamma", sa hun før hun fortsatte med "Da går jeg og blir det jeg da!". Hun løp avsted, rett i lek med både den ene og andre. Mange jenter på egen alder, men også gutter langt opp i barneskolealder. Tenk så herlig! Hun ble veldig god venn med to jenter på samme året som henne. Allerede etter 1 time observerte jeg henne klemme dem og holde rundt dem under lek. 10 minutt etter at hun tok kontakt med den ene av dem, kom hun løpende og krevde at jeg skulle hente en ny bukse til henne. Hun hadde nemlig helt lik bukse som jenta, liggende i bilen, og den måtte hun ha for de skulle være tvillinger. Jeg kunne selvsagt ikke nekte på at dette var superviktig! Leggetiden ble utsatt mange timer på grunn av lek med nye bestevenner, som hun raskt begynte å kalle dem selv. De var inne i vognene til hverandre, og nølte ikke med å hilse på familiene til de ny vennene. Det førte til at vi voksne ble stående i timesvis å prate. Det var veldig hyggelig, men hadde sikkert ikke skjedd uten "hjelp" fra barna våres. Tenk så dumt det hadde vært. Foreldrene var jo utrolig trivelige! Her er nok en gang noe vi burde lære av barna. De fleste mennesker er både hyggelige og spennende å bli kjent med. Om vi ikke hadde vært så redde for å trenge oss på, kunne vi fått så mange flotte samtaler og erfaringer. Jeg sier selvsagt ikke at vi skal løpe inn i en helt ukjent campingvogn for å bli kjent, men åpne for en samtale med de andre foreldrene rundt lekeplassen må være lov. Vi snakket ikke med disse foreldrene før vi måtte avgårde å finne igjen jentene, som var på besøk i ukjente hus på hjul. Det var bra det skjedde, så fikk vi en ekstra koselig kveld. Morgenen etter hadde vi to jenter sittende å tegne i bobilen vår. De var allerede veldig sammensveiset, for de hadde jo kjent hverandre helt siden kvelden før, det er jo en evighet! Det ble mange klemmer før vi fikk dra videre. Den ene jenta hadde verdens tristeste ansikt ved avskjed, og sa plutselig; "Kommer du aaaldri tilbake?". Det er godt å se så mye godhet og varme i de skjønne små. Håper de kan bevare den for alltid!

I dag har vi hatt mye regn på turen videre. Vi kjørte litt feil, og turen ble en del lenger enn planlagt. Tålmodigheten i baksetet var for lengst over. Langt over middagstid parkerte vi bilen på en grei oppstillingsplass, sammen med 6 andre bobiler. Enkel middag ble breset på panna, og borte var den på en, to, tre. Nå skulle barne-energien endelig få slippe løs. Vi pakka på oss regnklær, og jenta fant frem gummistøvlene. Nå skulle hun ut å vise oss hva som er meningen med livet, - sølepytter! Kvaliteten på regntøyet fikk vi virkelig testet ut! Den ene sølepytten var større enn den andre. Til slutt stod hun med vann til knea og ropte at denne sølepytten var like stor som havet. Gleden var helt på topp, og jeg skulle ønske jeg hadde med mer enn bare regnjakke selv, da skulle jeg hoppa i det med begge bena. For en livsglede de små søte har! Tenk så befriende det hadde vært å kunne bade i en sølepytt midt i sentrum, uten å titte seg rundt en eneste for å se om noen observerte det! Nok en gang burde vi slippe hemningene litt oftere. Finne barnet i oss selv og gjøre noe sprøtt! De gærne har det godt, heter det, og jeg tviler ikke et sekund!

Etter en lang stund på en lekeplass, gikk vi på café for å kjøpe is. Jenta vrengte av seg regnjakke, regnbukse og støvler. Svinset rundt i bare sokkelesten, og tenkte hverken på hvordan det så ut, eller at sokkene ble skitne. Det er jo mammas jobb. Jeg skulle til å si noe om det, men så tenkte jeg meg om, det gjør egentlig ingen verdens ting. La oss kose oss og ikke bruke energi på å bekymre oss over uviktige bagateller. Gullet oppdaget at den ene benken på stedet var løs. Den vippet litt når hun satt på den. "Skal vi ikke si fra mamma?", sa hun. "Neida vennen, det er ikke så farlig. Ikke bry dem med det.", sa jeg. "Men mamma da! De må jo vite at de skal fikse den!", sa jenta veldig bestemt. "De vet helt sikkert om det allerede.", sa faren. Så fikk vi på oss klærne og skulle gå. Jenta snudde rundt i døra og trippet bort til disken. "Den benken der borte, den er løs! Den må fikses!", sa hun bestemt. Damen bak disken ble sjarmert og lovet henne at det skulle de fikse så fort de kunne. Jeg kunne ikke annet enn å le. Så herlig å kunne "klage" på ting uten å nøle. Null filter og rett fra levra! Slik er de små på godt og vondt. Jeg må si at jeg er for litt innpakking og filter altså, men mange av oss kunne nok godt bli litt løsere i strikken. Om ikke noen sier ifra tar det jo lenger tid før de som driver stedet oppdager feilen. Om det skulle gjelde noe annet, som for eksempel at maten hadde den vært dårlig på smak, feilmerket for allergener, eller for sterk, så hadde det jo vært veldig bra at de fikk vite det med en gang, og kunne endre det før flere kunder ble misfornøyd. Konstruktiv kritikk er jo alfa omega for å bli bedre i noe. Her er jeg veldig dårlig selv. Jeg klager så godt som aldri på maten. Bare om det ikke er glutenfritt til jentungen med cøliaki. Da er det på vegne av henne, og ingenting er viktigere enn det. Gjelder det meg selv, nikker jeg og smiler altfor ofte. Hvordan skal de da forbedre seg? Her må jeg bli flinkere og lære av "lille frøken filterfri". Må også få presisere at dette ikke bare gjelder det å si fra om noe ikke tilfredstiller, men også være flink å skryte uoppfordret om noe er bra. Jeg bruker å være litt flinkere på dette punktet, og har fått så utrolig mange hyggelige opplevelser ut av det. Folk blir så glad i slike situasjoner, og da vet man at de får lyst til å fortsette med den ekstra anstrengelsen og gode jobben de har gjort.

Håper flere kjenner seg igjen i dette, og tenker samme som meg, at vi må prøve å ta litt lettere på ting. Ikke være så redd for å få nye bekjentskaper, spørre om noe vi er usikre på, si ifra når noe er galt, eller rett og slett slippe hemningene og plaske i en sølepytt en gang i blant. Livet er helt sikkert bedre om vi slipper løs noe av barnet i oss, men for all del ikke glem alt av manerer, fornuft og sikkerhet, vi har lært det av en grunn.

Les gjerne tidligere lignende innlegg:
Familie er mer enn blod.
Klemmer på blå resept?
Hvorfor gjøre det enkelt?

#Barn #Livet #Barneglede #Slipphemningene #Medmennesklighet #Hverdag #Detindrebarnet

Rasteplassidyll

Da har vi kommet i loppekassa hele gjengen. Den kassa er for tiden i bobilen til mine foreldre. Endelig har alle tre ferie samtidig! Vi elsker å ha huset på ryggen, og kjøre (nesten) helt uten plan eller anelse om hvor vi skal sove. I natt sover vi på Bismoen. Det er nydelig fint her. Værgudene var også på vårt lag. Vi hadde deilig sol helt frem til vi hadde fått i oss grillmaten, og jentungen hadde 3 klisjvåte bukser hengende til tørk på snora etter litt for ivrig vassing. Da kom det litt regn og vind, så vi avslutta kvelden i huset på hjul. Rakk å ta noen få bilder mellom to regnbyger på kvelden. Ville med dem få ønske alle en flott natt, og sommeruke videre!






Tidligere fotoinnlegg kan du se ved å trykke HER.

Takk for titten!


#Blåklokker #Norge #JaViElsker #Natur #Blomster #Foto #Canon #Canon700D #Sommer #Bismo #Sommerferie

Den fine sommerkvelden

Slenger ut et fotoinnlegg sånn helt på tampen av dagen. Vil bare få ønske alle en god natt, og ikke minst en fin sommer. Vi har endelig fått fint vær, og fra i morgen av lover de fantastiske temperaturer! Vet dere hva vi derimot måtte gjøre i går? Hold dere fast... vi måtte fyre i peisen! 17Juli! 9grader ute, og iskaldt i stuen uten varme på. I kveld måtte vi åpne verandadøren for å lufte. Kontraster der altså! I kveld gikk jeg en liten tur med vofsen, og tok noen bilder der vi snudde. Nydelig utsikt, og kort vei. Akkurat passe for noen i såpass dårlig form. Legger ved 2 bilder fra tidlig solnedgang den 14 juli også. Kos dere med bildene!


#Revebjeller


#Dimna #Garshol


Delia


#Ulsteinvik #Garshol


#Flø


#Skeide
 

Tidligere fotoinnlegg kan du se ved å trykke HER.

 

 

#Foto #Canon #Canon700D #Sunnmøre #Solnedgang #Natur #Eurasier #Hund #Utpåtur #Sommer

Det forferdelige svaret,- Alt er bra!

Veien fra å bli rammet av en "mysteriesykdom", som for eksempel ME, og til å faktisk få en diagnose er ofte veldig lang. Jeg vandret denne veien i 6år, med mange sideveier og omturer, før jeg endelig traff rette kursen til doktor Nyland ved Haukeland sykehus. Alle disse sideveiene førte til den ene skuffelsen etter den andre. De trodde de visste hva som feilet meg, satte meg opp på time, ofte lang ventetid, og når jeg endelig var ferdig undersøkt fikk jeg det forferdelige svaret "Vi kan ikke finne noe galt her." Dette er jo egentlig ordene som skal være godt å høre, for ingen vil jo høre at noe er galt med dem vel? Jo, slik blir det faktisk etterhvert. Kroppen verker fra topp til tå, og smerten borer seg inn i ryggmargen hver dag, det er så stor mangel på energi at man vet ikke hvordan man skal greie å komme seg opp av sengen, men alle leger og spesialister sier at alt er bra. Det er en forferdelig følelse! Man har mistet seg selv, kroppen er totalt ute av stand, og smertene som herjer er jo 100% reelle. Hvordan kan de da finne på å si noe sånt?

Man føler seg som en hypokonder. Redd for at legene ikke tror deg. Noen ganger er det nok dessverre faktisk tilfellet også. Den usynlige og uforklarlige sykdommen som så mange tror er psykisk. Selv etter at forskerne kommer med bevis på bevis om at det er en fysisk sykdom, er det folk som hardnakket tror dette ligger i hodet vårt. Det er bygget opp firma rundt dette. Firma som påstår at de kan kurere ME ved bare endring av tankegangen. Jeg har tatt dette kurset, desperat etter hjelp, men ingen hjelp å få derfra. Ting ble bare verre. De fortalte oss at om vi ikke ble friske var det fordi vi ikke ville det selv. En grusom ting å si! Jeg gikk i årevis å følte meg enda mer mislykket enn før, grunnet dette kurset. Det verste av alt var at jeg hadde betalt masse penger for å få føle det slik. Heldigvis er jeg psykisk sterk, og kom meg opp fra dette mørket også. Håper det snart kan bli satt en stopper for denne behandlingen, slik at mer fokus kan rettes mot forskningen på det som faktisk er galt.

Da jeg fikk diagnosen ble jeg lettet. Misforstå meg rett, jeg skulle selvsagt ønske at jeg led av noe som fantes en kur mot, og ikke noe som da var et mysterium for alle. Jeg hadde aldri hørt om ME før, og bortsett fra hun jeg møtte på venteværelset ved utredning, skulle det gå mange år før jeg møtte noen med samme diagnose igjen. Jeg var lettet over at jeg endelig møtte en som trodde på meg. En som kunne vedkjenne at jeg ikke bare var en hypokonder. Han fortalte at han hadde møtt mange som meg, at jeg ikke var alene. Jeg måtte fylle ut et spørreskjema der alle spørsmålene traff spikeren på hodet. Det var en beskrivelse av livet mitt. Jeg kunne nesten ikke tro det! Dette var i 2004. I ettertid har det blitt ganske mange med samme diagnose rundt omkring. Endelig kan de rammede få et navn på det som har ødelagt livene deres. Det var ikke det at så få hadde ME når jeg fikk diagnosen, men heller det at så mange gikk og famlet i mørket uten svar på hva som feilet dem.

Når diagnosen var på plass kunne jeg ikke gjøre annet enn å slå meg til ro med det. Ingen medisiner eller behandlinger var garantert å hjelpe. Jeg testet ut det meste som ble sagt at kunne hjelpe, men uten bedring. Begynte heller å jobbe med meg selv, og lære meg å håndtere dagene best mulig. Fordele den lille energien jeg hadde ut over dagens gjørmål, og ikke presse meg for mye. Problemet med en slik sammensatt sykdom, som har så mange forskjellige symptom, er at alt man kjenner av vondter og plager blir fort hengt opp på denne "ME-knaggen". Jeg sluttet nesten helt å gå til lege, for jeg ville jo ikke oppleve flere ganger å få høre at alt bare var bra. Dette har ført til at jeg nesten alltid venter for lenge før jeg kontakter lege. Vil ikke være til bry og bruke tiden til legen om det "bare er ME". Jeg har blitt livredd for at folk skal tenke at jeg syter for ingenting. Kjemperedd for å få stempelet som hypokonder, og i frykt for å få konstantert at nok et problem ikke har noen løsning. Til og med når jeg drar til kiropraktor er jeg nervøs for at det ikke skal være noe han kan gjøre, selv om jeg aldri har opplevd å komme der uten grunn. En gang sa legen "Jeg må jo si det er meget spesielt å gå med slike alvorlige symptom i et halvt år før en oppsøker lege, men det er vel bare slik du er." Det har han sikkert rett i, men jeg var ikke slik før. Det er et resultat av å ha stått med lua i hånda så altfor mange ganger. Jeg må prøve å snu dette før det er noe alvorlig jeg bagatelliserer. Legene møter vel så mangt, og det er jo jobben deres, og en tjeneste jeg betaler for.

Jeg er nok ikke alene om å ha det på denne måten, og tenkte kanskje at jeg med dette innlegget kan oppfordre flere til å ta en tur til legen for noe de vegrer seg for å sjekke. Vi må ikke gi opp å bli trodd, og heller ikke anta at det ikke finnes hjelp for noe av det vi sliter med. Denne uka tok jeg første steget mot endring selv og fikk bestilt to timer på sykehuset, som jeg skulle ha gjort for mange år siden. Kanskje vi kan greie å luke ut noen av plagene som ikke kommer av kronisk sykdom? Alle monner drar. For hver plage man kan bli kvitt eller redusere, får man det bedre, og mer energi til å takle resten. Til slutt kommer sikkert en løsning for å bli kvitt alle. Vi må aldri slutte å håpe på det. En dag vil alt bli bedre!

Mine tidligere innlegg i samme gate finner du HER.

#ME #Kronisksyk #Informasjontilfolket

Første potetene er høstet!

Noen som er spent på hvordan potetdyrkingen vår går?

I dag ble første poteten plukket fra potetbøttene. Den var stor og fin. Ble plukket noen mindre også, slik det er nok til en liten smak ved grillingen i dag.

Potetbøttene har stått siden 10 mai, så rundt 2 måneder tok det før vi endelig kunne få smake!

Ikke akkurat nok til et festmåltid helt enda, men om en liten stund kan vi nok høste mange. Er plenty og ta av, bare de får vokse litt! Fortsatt et prosjekt jeg vil anbefale til alle barnefamilier, helt toppers!

Tidligere innlegg om potetbøttene finner du her:

*Dyrking i potetbøtter
*Oppdatering på potetbøttene

#Potetbøtter #Organisk #Dyrking #Poteter #DIY #Familie #Hage #Matfraegenhage

Glutenfritt på Sunnmørsbadet

I dag har jeg og gullejenta vært på Sunnmørsbadet i Fosnavåg og kosa oss. Det er et veldig bra badeanlegg, som jeg anbefaler alle som er i området å besøke. Der er aktiviteter som passer de fleste aldersgrupper. Vi har suset gjennom både større og mindre rutsjebaner i dag, lekt oss på bølgene i bølgebassenget, driftet rundt med strømmen, hoppet, dukket, svømt og spist. Sistnevnte er grunnen til dette innlegget. Jentungen har cøliaki, og det er derfor ikke alltid like enkelt å spise utenfor hjemmet. På Sunnmørsbadet har de gatekjøkken inne på bassengområdet, og har alt fra fornuftig yoghurt til fete hamburgermenyer. De har glutenfrie hamburgerbrød, og jeg tror de har pølsebrød også, så har de egen frityr for pommes frittes. Med andre ord kan de som ikke kan spise gluten få seg en grei middag eller lunsj her. Jeg har ikke smakt på hamburgerbrødet selv, men det går ned på høykant hos jenta. De bak disken har hatt god kjennskap til hvordan de skal behandle maten, og har vært superhyggelige ved spørsmål.

Det er veldig fint å kunne bade og herje til energien er godt brukt, så ta en matpause for energipåfyll, før mer bading til krampa tar deg.
Garderobene er også veldig flotte, og greie i bruk. Alt i alt veldig bra!

Vil med dette innlegget få tipse andre, med samme diett, om at dette er en super aktivitet for store og små!  Hiv på dere badetøyet og kast dere i det varme vannet på Sunnmørsbadet! Sommer på Sunnmøre er ikke alltid varm nok til en dukkert i det fri. Godt med et slikt alternativ!

#Sunnmørsbadet #Sunnmøre #Badeland #Cøliaki #Glutenfritt #Familie #Barneglede

En duggfrisk formiddag

Tok noen bilder når vi var ute på spasertur i går. Det var så nydelig å se på de glitrende dråpene i solen.


 


 





 













 

 

 

#Foto #Canon #Canon700D #Dråper #Dugg #Natur #Blomster #Prestekrage #Strå

Klemmer på blå resept?

En klem,- den er gratis, enkel og det går aldri tomt på lageret. Allikevel, så utrolig betydningsfullt! En så liten ting kan glede så mye. Det kan være akkurat det som snur en dårlig dag til en god en.

I går fikk jeg en klem som var ekstra god. En helt uventet en. Jeg hadde egentlig ikke hatt noen dårlig dag, men helsen er litt på minussiden for tiden. Jeg skulle handle noe lite på butikken før middag. Var sliten, og følte meg egentlig ikke helt presentabel for folk. Plutselig fikk jeg øye på en dame som jeg egentlig bare kjenner gjennom Facebook. Vi har mange felles venner, og hun har lest bloggen min, og jeg har lest hennes dikt på nettet. Vi har blitt venner på facebook, men egentlig ikke snakket sammen i den virkelige verden før. Hun snur seg og ser på meg, lyser opp, og kommer mot meg for å gi meg en klem. Den klemmen gjorde noe med dagen min! Plutselig forsvant all gråfargen inni hodet mitt, og jeg ble i kjempegodt humør. Du vet hvem du er, og om du leser dette så skal du ha stor takk for at du satte farge på hverdagen min i dag!

Tenk så enkelt vi kan glede noen da! Uten at det koster noe annet enn ett par kalorier! Klemmer er undervurdert, eller de er vel egentlig ikke det, for jeg tror de fleste vet hvor mye en klem kan være verdt. Det er bare at man ikke må være redde for å dele dem ut! Selv kommer jeg fra en skikkelig klemmefamilie. I flere generasjoner har vi klemt folk i tide og utide! Vi har flere historier om de gangene vi har gitt en klem til en trestokk. Du vet når du slenger armene rundt halsen på noen, for så å kjenne at de stivner helt, og bare venter på at du skal bli ferdig. Ikke alle er like vandt med slikt kliss, men utrolig mange av dem blir mykere og mykere for hver gang du utsetter dem for det. Til slutt er det kanskje de som tar initiativet til en. Dette har jeg opplevd flere ganger, og det beviser bare at alle har godt av det, og kan lære å sette pris på det.

Barn er ofte veldig spandable når det kommer til klemmene sine. Det er helt naturlig for dem. Det er jo slik vi gir dem trygghet og trøst fra før de kan kommunisere med ord. Det er viktig å fortsette å ta i mot og gi de klemmene når barna blir større. Det er en fin måte å holde kommunikasjon og tillit på. Selv når vi er voksne har vi fra tid til annen behov for å "krype opp i fanget" til foreldrene våres når noe er vanskelig. Man kan trenge en skulder å gråte på, eller en god klem fordi man har noe å feire, eller bare for å føle at man betyr noe. Dette er ikke like lett om en av partene står stiv som en stokk og viser at dette blir for intimt. Det er mye lettere å lette hjertet sitt til noen som møter deg med åpne armer, enn en som virker uinteressert og hard.

En gjennomsnittlig klem varer, i følge forskere, 3 sekunder. De burde helst vare minst 20 sekunder. Når du klemmer så lenge utskilles visst kroppen hormonet oksytocin, som også går under navnet "velvære-hormonet". Dette hormonet reduserer stress, motvirker depresjoner, øker immunforsvaret, gjør at du føler deg kvikkere, høyner smerteterskelen, senker pulsen og blodtrykket, gjør deg roligere og demper frykt. Alt dette gratis, i en lang klem. Det gjelder altså å være raus med klemmene sine. Samme effekten får vi av å kose med en hund, eller annet kjæledyr.

En psykolog ved navnet Harry Harlow gjorde på 1950-tallet en del forskning på effekten og viktigheten av klemmer. Han brukte apeunger og mødrene deres i forsøkene sine. Ungene ble kort tid etter fødsel skilt fra moren og satt sammen med en stålfigur MED mat, og en myk pelskledt figur UTEN mat. Mesteparten av tiden valgte apeungene å klamre seg til den pelskledte figurene, fremfor å få mat med stålfiguren. Dermed beviste han at for små barn er kroppskontakt like viktig som mat.
Det er i nyere forskning også vist at spedbarn som får mye hudkontakt føler mindre stress og smerte, får lavere puls, lengre og dypere søvnperioder, som igjen gir økt modning av hjernen. Kanskje vi burde fått klemmer på blå resept?

Jeg oppfordrer derfor alle til å dele ut en ekstra klem i dag, for du kan aldri vite hvor mye den trengs. Kanskje akkurat du er det som skal til for å snu en grå dag om til en bra en? Prøv da vel! Du har jo ingenting å tape, det er gratis, men allikevel meget verdifullt, og bedrer helsen!

#Klem #Omsorg #Vennskap #Kjærlighet #Ågledeandre #Familie #Trygghet #Detenkleeroftedetbeste #Medmennesklighet #HarryHarlow

Noen bilder fra dagen

I dag har vi hatt jentetur til Osnessanden. Vendel, jeg og hunden vår Delia rusla på stranda i en time. Hadde den helt for oss selv, og kosa oss masse. Jeg hadde kamera rundt halsen, og fikk knipset noen bilder i dag også. Nå har ferien til gullet startet, og vi skal nok få mange slike fine turer sammen fremover. Kos dere med bildene, og ha en flott helg!


En flittig liten fotomodell!





Mye vann i en stor pels, men var godt med en dukkert!

Alle kan ikke alltid være like fotogene. Vendel synes bamsen er kjemperar!



Som et nydelig maleri!

Verdens beste jenter <3

 

 

 

#Foto #Canon #Canon700D #Strandtur #Hverdag #BarnogHund #Familie #Eurasier #Sunnmøre #Natur

FINNhavplast, opprydning av kysten!

Finn.no har for tiden en miljøaksjon gående, der de betaler folk for å plukke havplast langs norskekysten. De har nå levert ut 6000 plastinnsamlings-sekker, til folk som har registrert seg. Maks 2 sekker pr. husstand. Sekkene skal fylles med plast, som er funnet på strand og i fjøre. Når sekkene er fulle leveres de inn hos nærmeste gjenvinningsstasjon. Når det er gjort, sender man bilde av seg og sekken på gjenvinningsstasjonen, og poster til FINN. Så betaler de 100kr pr. oppfylt sekk. Genial måte å få motivere barn til å plukke søppel på. Kjempeflott initiativ! Vil du se anonsen om havplastaksjonen, kan du bare trykke HER.

Vendel har helst siden hun var rundt 2 år vært opptatt av forsøpling. Hun begynte på eget initiativ å plukke opp på gaten under sykkelturer, og når vi var på stranden og lignende. Derfor var det helt klart at vi måtte være med på dette.


Bildet er fra en spontan opprydning på stranda etter initiativ fra Vendel på 2,5år. Hun nekta å dra hjem før vi hadde rydda. Ble ganske stor fangst! Nå er hun 4, og like opptatt av at forsøpling er "ikke lov!", som hun sier.

I går fikk vi sekkene i posten. 2 nummererte sekker med finnlogo på. I dag våknet vi opp til strålende sol, frisk jente, etter over en uke syk, og med fri fra barnehagen. Vi pakket i bilen og kjørte først til Osnessanden. Dette kaller Vendel "stranda vår", siden vi er der ganske ofte.


Flotte Osnessanden!


Jentene har fått på hansker, og er klar for første økt med rydding!


Vi plukket i små poser, så tømte vi over i sekkene når det var fullt. Enklere for små kropper å bære posen selv da!


En litt overivrig 4-åring som desperat prøver å grave frem det søppelet som er bom fast i sanden.


Jeg fant, jeg fant! En vernehjelm!


Stranda ryddet, og full pose med plast blir tømt over i plastsekken. Posen med annet enn plast blir også med i bilen. Kan jo ikke dra ifra det som ikke er plast.

Så dro vi videre til Vollesanden. Det er nabostranden til Osnessanden. Jenta var superflink, og i strålendes humør. Løp i forveien med poser og hansker!



Vollesanden. Nydelig!


Den som leter, finner! Mye rart man skal miste (og finne) på stranden, som et sykkelhjul!


Vofsen var også med på ryddingen. Ble veldig varmt etterhvert, så hun måtte få ta seg en dukkert!


Så var vi ferdig med denne stranden. Ny pose full, og sykkelhjulet ble iherdig trillet stranden til endes av ryddejenta. Har både vært strandryddedag, og en annen fra Ulsteinvik med sekker fra Finn.no her, så var overrasket over at vi fant såpass mye egentlig. Nå måtte gullet få seg en pause. Hun var litt sliten, og hva er vel mer avslappende enn å klatre i tre? Haha, må le! Mora satt seg rett ned for å fornye batteriene, og forundret seg over all den energien som har plass i den lille kroppen til jentungen! Etter en god pause dro vi videre for nye fjører. Først var vi på en plass som heter Dimna. Fant litt søppel der. Så dro vi til Flø. Her er det mye fjøre og ta av. Vi parkerte en plass som heter Gåsneset, og gikk et stykke før vi fant en fin vei ned til vannet.


Flø er helt vidunderlig! Først gikk vi der det er sand, så hoppet vi videre fra stein til stein, helt til posene var bleggtunge, og bena ikke orket så mye mer. Da snudde vi og gikk en lang vei tilbake!


"Mamma, nå har vi det koselig! Skal vi ha det like gøy på tilbakeveien?", sa gullet plutselig! Hun hadde rett! Vi storkosa oss! Vinden ruska lett i håret, og sola strålte på de våte steinene, og fikk dem til å glitre. "Alt skinner her i dag mamma!"


Veldig mye tau å finne. Desverre mye som var umulig å få løst fra under de store kampesteinene..


"Hahahaha! Jeg fant en kjemperar sko mamma!!" Vernehjelm og vernesko, snart er vi fullt utrustet! Hadde vi bare funnet den andre skoen!


Endelig fremme ved den store steinen som skulle fungere som snuplass. Jenta ble aldri lei, og ville hele tiden bare litt til, så da måtte jeg finne på noe lurt, snuplasstein ble pekt ut. Høyeste steinen vi kunne se i det fjerne. Det var godt vi ikke gikk lenger, for på veien tilbake fant vi enda mer plast, og jenta subba ganske kraftig mot slutten. Vanskelig å løfte beina. Vi fikk nesten full den ene sekken i dag, og gleder oss til å plukke mer en annen dag.

 

 

 

#FINNhavplast #Naturogmiljø #Holdkystenren













 

Familie er mer enn blod

I dag har jeg vært i 90års-selskap til min kjære grandtante. Jeg rakk desverre bare en liten stund på slutten, siden jentungen er syk for tiden. Det er ikke så veldig ofte vi samles, men vi samles i det minste. Jeg vet om mange familier som aldri har noen samlinger med slekta. Det var en del av gjestene jeg ikke kunne plassere, kanskje jeg aldri har møtt noen av dem, men ved å studere dem, kunne jeg se slektslikheten mellom de forskjellige. Etterhvert kunne jeg plassere de fleste på rette greinen i stamtreet. Det er litt rart å sitte slik mellom dine aller nærmeste, og folk du aldri har møtt, men likevel føle en så sterk tilhørighet. Dette er mitt folk. Alle har tilknytning til min grandtante, som er søster til min farfar, og dermed er de tilknyttet oss også. Selvsagt er det mange ulikheter ved alle, men samtidig er det skremmende mye likheter også. Utrolig hvor mye som kan følge genene og ikke minst miljø og arv av miljø.

Min far har holdt på med slektsforskning, og laget bok om en grein av slekten vår, der mange har utvandret til Canada. Denne boken ble sendt til de fleste som var nevnt i den. Dette førte til at flere av våre slektninger fra Canada har besøkt oss i Norge. Hver gang noen nye kommer, er jeg like overrasket over hvor tilknyttet jeg føler meg til dem. De er alltid veldig imøtekommende og interessert i slekten. Noe som selvsagt er naturlig siden de har gått så langt at de har reist helt til Norge for å se hvor de stammer fra. De kommer hit med hensikt å få enda mer familie, og vi tar imot med åpne armer. Vi kan aldri få nok fine folk inn i livene våres.

Når vi er inne på det med miljø og arv. Jeg synes det er så rart å se hvor like mennesker blir de som de vokser opp hos. Det trenger på ingen måte være blodsbånd for at de skal bli like. I alle fall ikke når det kommer til personligheten. Hvilken verdier og meninger de har i livet. Hvordan de oppfører seg og behandler andre mennesker. Jeg har mange ganger fått se dette hos både familie og hos venner. Familie er så mye mer enn bare blod. En stesønn som er prikk lik stefaren sin, eller et adoptert barnebarn som oppfører seg akkurat som adoptivbesteforeldrene sine. Familie er ikke bare det biologiske, men like mye kjærlighet og tilhørighet. I vår familie og slekt har vi flere bonusmedlemmer, men dette har jeg veldig lett for å glemme, for i mitt hode er de våres, fullt og helt. Det handler bare om å ta de til seg, og adoptere de ikke bare på papiret, men også i hjertet sitt. Jeg er akkurat like glad i de som har kommet inn i familien vår, som de som har vært født inn i den.

Om noen kommer inn i en ny familie, enten ved å gifte seg inn, eller som stebarn, fosterbarn, adoptivbarn, er det en ny og kanskje ofte skremmende situasjon. De hører plutselig til en ny familie, men ikke på samme måte som om de alltid hadde vært der. Da er det så utrolig viktig at de føler seg 100% velkommen, og på lik linje med alle de som er i familien fra før. For alle kan bli familiemedlemmer om det bare tillates. Dette er noe jeg har vokst opp med som en selvfølge. Det kommer nok også fra arv. Mine besteforeldre, foreldre, og søsken, ja også tanter, onkler og søskenbarn, har alltid vært veldig åpne for nye bekjentskaper. De har vært veldig flinke å ta folk inn under vingene sine. En flott egenskap som jeg håper å føre videre til mitt barn.

Hva som skjer når den eldste generasjonen dør ut, er jeg litt spent på. Det er liksom de som er limet. De ber inn "rubbel og bit" når de har runde fødselsdager. Vi samles alltid i regi av mine besteforeldre før jul, og dette er noe jeg setter umåtelig stor pris på. Vi har et godt forhold til alle som møtes i disse sammenkomstene, og alle ser ut til å like å samles. Vi er jo litt av samme sorten. Men hva skjer når limet er borte. Vil vi greie å opprettholde det. Er vår generasjon like flinke å ta vare på familie, arv og tradisjoner? Jeg håper virkelig det blir mulig, for familie er uvurderlig, og desverre ikke alle forunt. Man kan aldri få nok familie rundt seg, enten det er biologisk eller bonus! Ta vare på de dere har, for livet er lettere å takle sammen enn alene. Det er vikitg å ha slike anker, som alltid er der uansett. Bruk tiden du har med de eldste i familien til å innhente familiehistorie og erfaringer, for de gamle er tross alt eldst. De vil alltid ha mer livserfaring enn de yngre generasjoner. Det er helt sikkert mye vi kan lære av dem, som vi må sørge for å lære før det er forsent.

Så min oppfordring til alle der ute. Har dere familie eller bonusfamilie som dere ikke ser nok til. Nytt tiden og bli kjent med dem. Det er ditt folk, og de er uvurderlige! Om du vet om noen som ikke er like heldige som deg, og kanskje ikke har så mye familie, la dem få dele din. Det betyr så mye å føle at man har tilhørighet en plass!

Avslutter med dette bildet av min kjære datter og hennes oldefar, den eldste gjenlevende i familien. Jeg er så utrolig takknemlig for at hun også får lære de fantastiske besteforeldrene mine å kjenne.

#Familie #Inkludering #Medmennesklighet #Tilhørighet #Slekt #Arv #Livet

Ikke la hunden leve i frykt

Jeg hører stadig om folk som bruker dressurhalsbånd på hunden sin. Noen bruker slike som spruter sitron ved bjeffing, andre bruker av den typen som vibrerer eller lager lyd. Dette er dressur basert på frykt. Når jeg sier at det ikke er lov å påføre hunden sin frykt, smerte eller skade, får jeg som oftest i retur at det ikke er strømhalsbånd de mener, men slike med sitron/vibrasjon/lyd. De skjønner ikke at dette er det samme. Grunnen til at de virker er jo nettopp at hunden går i frykt for å utløse ubehagligheten. Det er jo nettopp det de er laget for. Dermed går hunden i konstant frykt når den har på båndet. Hadde noen gjort dette på barnet sitt, hadde det fått alvorlige konsekvenser. Ìngen, hverken mennesker eller dyr, fortjener å leve i frykt. Dette kan skape dårlig psyke, og det kan bygge opp aggresjon.

En hundetrener sa en gang dette til meg; "Se for deg at en hund er ute alene, med et automatisk dressurhalsband rundt halsen. Så kommer det en person som den hunden vil bjeffe på. Den løper bort til gjerdet, hopper opp og ned, logrer, bjeffer, ser på personen, og tar sats med ene foten på en liten stein. Halsbåndet reagerer, og straffer hunden for det han gjør. Men hvordan skal hunden vite hva den gjorde galt? Var det at den hoppet opp og ned? Har den ikke lov å trakke på den steinen? Var det galt av den å se på den personen? Skulle den ikke ha logret? Eller var det kanskje bjeffingen, eller kombinasjonen av flere ting?"
Dette er jo helt logisk. Hunden kan ikke vite det. Så kanskje den velger å forbinde hendelsen med denne personen. Det samme skjer hver gang denne personen eller fremmede generelt kommer. Hva skjer da? Da blir hunden kanskje skeptisk eller redd for fremmede. Eller i verste fall blir den aggressiv mot dem, siden den alltid får straff når den ser dem. Dette er helt feil måte å dressere hund på. En lat måte! I stedet for at man tar ansvaret for å lære hunden ting selv, overlater man det til halsbåndet. Har man skaffet seg hund, må man ta jobben med det. Såklart blir ikke noe bedre av at man straffer den. Ikke for hunden i alle fall. Det sier seg selv. Ofte handler reaksjonene til hunden om at den er redd, usikker, eller skeptisk til noe. Jeg er redd hoggorm. Dersom jeg møter en hoggorm i skauen, og reagerer med å rope i frykt, blir ikke jeg mindre redd om noen kommer og gir meg støt, eller spruter sitron i øynene min, eller langt verre legger meg i bakken og slår meg. Tvert imot vil dette gjøre hele opplevelsen enda verre enn den opprinnelig var. Hunden kan ikke snakke, den kan bare bjeffe, eller bruke kroppsspråk. Tar man bort alle de kommunikasjonsmetodene ved å straffe den, står bare siste utvei igjen, bite. Det vil man i alle fall ikke.

Godbiter og belønningsmetoder er gull verdt her. Da gjør man i alle fall ikke vondt verre. Om hunden lærer at det skremmende elementet betyr at den får godbit om den dropper bjeffingen og heller kommer til eier, vil den skumle tingen/personen/situsjonen heller bli forbundet med noe positivt. Hunden vår går helt bananas når den ser katt. Hun sitter ofte på balkongen vår, ser hun katt går hun helt av skaftet. Før ville hun stå å bjeffe på katten til vi hentet henne inn, men nå bjeffer hun en gang mens hun skraper desperat på døren for å komme seg inn til godbiten. Hun løper rundt i stua og piper mens hun venter på at jeg skal finne noe godt. Man kan se at hun gjør alt hun kan for å ikke bli fristet til å løpe å se etter pusen igjen. Allikevel greier hun å ta seg sammen.

Grunnen til dette innlegget er at det er altfor mange som ikke vet at slike halsbånd er ulovlig. Hvordan skal de vite det når dyrebutikker fortsatt selger dem? Det er nemlig lov å selge/kjøpe dem, men ikke bruke dem. Idiotisk, men sant. Her er utdrag fra loven til mattilsynet:

Hele loven kan du lese på Mattilsynet sine sider ved å trykke HER.

En kvinne ble nettopp dømt til fengsel etter bruk av slikt halsband. I denne artikkelen står det strømhalsband, men såvidt jeg har fått vite var det et halsband med lyd og vibrasjon hun brukte. Les saken på Dagbladet HER.

Jeg har fortsatt troen på at mange mennesker har så mye vett og godhet i seg, at bruk av slike bånd er fordi de ikke vet bedre. Kunnskap er makt! Få dette ut til så mange som mulig, slik at informasjonen sprer seg. Kanskje vi til slutt kan få butikkene til å slutte med salg av dem? Om vi bare kan få en eier til å kaste dressurbåndet sitt, eller få bidra til at noen som har tenkt på å begynne å bruke det ikke gjør det, vil det hjelpe. For hvert band som blir kastet i søpla, gir det en hund en bedre hverdag. Tenk på det! Ikke gjør mot hunden din det du ikke vil at noen skal gjøre mot deg selv eller barna dine. Dette kommer fra meg, "mannen i gata", og hundeeier, ingen ekspert. Håper at et enkelt språk kan nå fram til mange!

Delia som venter på godbit.



#Hund #Hundehold #Dressurhalsbånd #Sitronhalsbånd #Positivtrening #Godhet #Uvitenhet #Informasjontilfolket #Mattilsynet #Dyrevelferd #Dyrevelferdsloven

Hundekosemoseoverdose

I dag har vi hatt nok en knallfin dag her på Sunnmøre. Jentungen har vannkopper, og synes det er kraftig urettferdig at hun skal være syk når solen endelig viser sitt ansikt. Hun har ingen feber enda, og er i 100% fin form, derfor bestemte vi oss for å ta en tur ut med hundene. Altså vår hund, Delia, og en del av hundene til venninna mi, som driver Kennel Carve Canem, der vi kjøpte hunden vår. Dette hundekjøpet for 7år siden kom ikke bare med stamtavle, men også med en bestevenninne på kjøpet. Jammen var vi heldige der! Først dro vi altså til et vann, så hundene fikk bade litt. Jenta kosa seg med alle bamsene rundt seg, og ble så ivrig at hun sjøsatte begge bena. Godt det var så varmt i dag.


Den som har godis, er alltid populær! Ivy smisket til seg brorparten, og Vendel kunne jo ikke motstå den skjønne Tolleren!

Nydlige Eccho! Eurasier, og tante til vår vofs. Hun og vår Delia er nesten like gamle, bare noen uker som skiller de.

Ivy synes ikke godbitene kommer fort nok!

Delia, bamsen vår, tar seg et avkjølende bad.

Enya, Ivy, Vendel og Jasmin var flinke å posere i dag. De andre to hadde visst andre planer.
Vakre Delia

Nydelige Ivy

Vendel og Beathe kastet pinner samtidig til Ivy, så da svømte hun like godt runden og plukket opp begge på en gang.

Da vi kjørte til vannet, kjørte vi forbi en huggorm som var overkjørt, og låg midt på veien og kjempet for livet. Kunne ikke la den lide slik, så jeg rygget tilbake og kjørte over den helt. Etter at hundene hadde badet, gikk vi oss på en død huggorm til, på vei til bilen. Forferdelig om noen har tatt livet av den med vilje. Jeg har huggormskrekk, og fikk skikkelig noia først. Etter vi hadde fått summet oss litt gikk det opp for oss at den var helt svart, og låg sikkert derfor på ryggen. Den var død. Selv om jeg er veldig redd disse skapningene, betyr det ikke at de ikke har rett til å leve. Vi snudde den med en pinne, og kunne da se at det faktisk var en huggorm.

Etter en klesskiftestopp, og en is-stopp på Mix-kiosken, dro vi for å se på de herlige kvalpene til Tolleren Ivy. De er snart 4 uker nå, og Vendel skulle få møte dem for første gang. Hundekosemoseoverdose! Er ikke mer å si om det! Bare nyt bildene, så skjønner dere nok hva jeg mener.


Totalt avslappet!

Noe så nusselig.

Vendel og mamma Ivy passer på.



Mye pesing i varmen i dag!



Se de skjønne øynene da!



Tryggest å ligge tett.

Fineste potene!

En liten nuss er kos.




Ikke alltid like lett å finne veien til baren!

Stående buffet!

Melkebaren er åpen!

Til slutt sovnet alle valpene, og mamma Ivy la seg sliten i skyggen under trampolina. Er travelt med åttlinger!

Håper dere fikk glede av å se på de skjønne bamsene! Vi har i alle fall hatt en topp dag. Ta dere gjerne en tur innom bloggen til Kennel Carve Canem, å bli bedre kjent med de åtte små, ved å trykke HER. Takk for titten!

 

 

 

#Hund #Toller #Eurasier #Valper #Dyreliv #Husdyr #KennelCarveCanem #Hundekosemoseoverdose #Foto #Canon #Canon700D
 

Sommerfugl-idyll med en brutal slutt

I dag var det noen sommerfugler som fulgte meg hver gang jeg gikk på tissetur med hunden. Nydelige Blåvinger i gruppen Glansvinger, av underarten Tiriltungeblåvinge, om jeg ikke tar helt feil. Det finnes visst 24 forskjellige underarter av gruppen Glansvinge, og mange er for meg ganske like. De var ikke så veldig redde heller, så fløy ikke langt fra meg, om de først ble skremt. Denne arten er en dagsommerfugl, og derfor ikke så sjelden å se. Etter en lang fotoseanse med disse to blå, fikk jeg øye på en annen sommerfuglart. Jeg fulgte forsiktig etter den, for å få tatt bilder av dem. Den satte seg, og jeg nærmet meg sakte. Plutselig kom en fugl flygende rett bort til den, tok den i nebbet sitt, ristet den hardt, og fløy avgårde med den. Jeg ble stående helt blåst tilbake med en blandet følelse av at dette både var fælt, trist, og brutalt, men på den andre siden også veldig kult, og uventet. Naturen er jo brutal. Litt lei meg for at jeg ikke fikk det på film er jeg også. Hadde objektiv uten zoom, og hadde derfor ikke sjangs å få knipset det. Hadde nok vært årets bilde i såfall. Så på den måten ble sommerfugljakten brått avsluttet, men jeg er tilfreds med en del av avtrykkene. Kos dere med skuet av desse skjønne skapningene, og takk for titten!





























 

 

 

#Sommerfugler #Foto #Glansvinger #Tiriltungeblåvinger #Blåvinger #Canon700D #Canon

Sanne hverdagshelter

Nå har jeg hatt flere innlegg om oss syke, og om hvordan folk kan hjelpe oss. Jeg har også hatt innlegg om hvor viktig det er at vi blir hørt, trodd og forstått. Dette er noe jeg håper kan spre seg ut til så mange som mulig. Det er en ting til som jeg synes er nødvendig å skrive om, som ikke må gå i glemmeboken,- rundt alle syke finnes det også pårørende. Dette er hverdagshelter som ofte ikke får nok takk. Det er hardt å være syk, men det er ikke på noen måte lett å være pårørende heller. Det er vondt å se noen man er glad i ha det vondt, uten at man kan fikse det, og gjøre det bra. For foreldre å se barnet sitt lide, må være noe av det verste som finnes. Det er fælt for en partner å se sin utkårede utav stand til å ha det skikkelig bra, og alltid måtte se og høre om hvor vondt de har det. Uten å vite hva man kan gjøre for å lindre smertene. De må ofte legge egne planer til sides for å hjelpe. De må gjerne gjøre mer på hjemmebane enn de ville gjort i et hjem uten helseproblemer. Jeg tenker ofte på det når det gjelder mine foreldre. De har begge kommet over pensjonsalder, og fortsatt må de hjelpe meg titt og ofte, i stedet for at jeg tar meg av dem. Det var jo ikke slik det skulle bli. Listen over tjenester tilgode er milelang for den dagen kuren kommer og jeg blir bedre, og i stand til å hjelpe like mye andre som de hjelper meg.

En annen ting er at pårørende som bor sammen med syke, enten det er som partner, foreldre, venner, eller barn, lett kan føle at de må begrense aktivitetene sine for å være hjemme. Det er en farlig ting. De må ikke slutte å oppleve ting fordi den andre ikke kan. Da er det jo bare enda flere liv som blir hemmet og begrenset. Jeg sier ikke at de skal gi søren og aldri være der, men en gang imellom må de komme seg ut å ha det moro. Selvsagt er det fint å gjøre det sammen, om det er på gode nok dager, men det er lov å dra alene på ting, om den syke ikke greier det. Det er lurt å komme seg ut å "glemme problemene" litt. Jeg setter gåseøyner fordi jeg neppe tror de faktisk greier å legge problemene helt på hylla. Folk som er kronisk syke blir lett litt nedfor eller deprimerte, og det kan lett smitte over på andre rundt dem, om de ikke får litt luftforandring fra tid til annen. Såklart er det trist for den syke at den ikke for eksempel kan være med på konsert, men det betyr ikke at den ikke unner den andre det.

Det å måtte begrense ferier, frikvelder, fester, sosialiseringer og andre opplevelser hele tiden på grunn av at en annen er syk, kan være veldig tøft. Det er hardt å måtte avlyse en plan fordi helsesituasjonen til partneren plutselig har endret seg, særlig når dette skjer både støtt og stadig. Ikke er det lettere for den syke å føle at den ødelegger for andre hele tiden heller. Derfor er det en gang i blant viktig å si "jeg makter desverre ikke å dra i familieselskap i dag, men jeg synes du skal dra allikevel." Om ikke man gjør det, blir fort en frisk person også isolert og dratt med ned i elendigheten, og det er det ingen som tjener noe på.

Når det gjelder datteren min så er jeg veldig opptatt av å ikke fortelle henne om planene våres, før jeg er 95% sikker på at de er gjennomførbare. Hun får heller vite ting som en overraskelse i siste liten. På den måte slipper hun å sitte skuffet igjen, og jeg kan spare meg den dårlige samvittigheten, og spare oss begge for unødvendige konflikter. Hun er veldig glad i overraskelser, så det gjør det hele enda bedre.

Som syk må man ofte gjennom mange søknader. Det kan være for behandlinger, hjelpemidler, trygdeordninger, eller rett og slett ting som gjelder barna eller andre i familien. Mange med ME, fibromyalgi, lavt stoffskifte og andre kroniske og usynlige sykdommer sliter med det kognitive. Det er en hel jungel å sette seg inn i det man må hos for eksempel NAV. Det føles som man leser en bok på gresk når man skal lese seg opp på regler og ordninger. Da er det gjerne de pårørende som nok en gang må trå til. Med friske øyner og en tåkefri hjerne må de lese seg opp, ta pennen fatt og skrive søknader og attester. Det er jo umulig for syke mennesker å holde tritt med slike ting. Mange greier ikke å dra på møter alene. Ikke alle greier å gjennomføre møter i det hele tatt. Selv har jeg store problemer med å få med meg noe som helst av det som blir sagt i slike situasjoner. Jeg jobber beinhardt for å greie å svare på det jeg skal, og glemmer alt som blir fortalt til meg. Det er ofte jeg må ha med min far, eller min mann i slike sammenhenger! Jeg er sikker på at dette er likt for mange andre i samme båt som meg. Hva skulle vi gjort uten dem?

Det er lett for at ting blir rutine etter en stund, og da er det fort gjort å glemme å sette pris på hva de friske gjør for oss syke. Kanskje får de ikke skikkelig annerkjennelse for hjelpen de gir? Ikke glem å takke dem, for de gjør en kjempejobb! De er kanskje vaskehjelp, kokk, psykolog, pleier, barnepasser, hundelufter, innkjøper, rådgiver, sekretær, bilmekaniker, gartner, snekker, baker, sjåfør, bonde, forelder, kjæreste, megler, lege, alt i en og samme person, ja bare fantasien (og livssituasjonen) setter grenser. Såklart fortjener de en klapp på skuldra, og et diplom med "Verdens beste pårørende" på. Husk å gi den til dem. Uten slike folk hadde vi hatt det enda vanskligere. De er verdt sin vekt i gull!

Hurra for alle dere fantastiske reddende englene der ute! Dere er sanne hverdagshelter! Vi er så takknemlige for det dere gjør for oss! Uten dere hadde situasjonen vært mye verre, og livet mye tristere! Takk!


Les gjerne også tidligere innlegg om ME/annen kronisk sykdom:
Livet satt på vent i 1998,
På en ok dag skal vi redde verden,
Seier over nederlag, alltid,
Som en hodeløs høne,
Den meningsløse skammen,
Hele kroppen skriker, men jeg har vært heldig,
De later som de er friske

Eller ta deg en tur rundt på bloggen for innleggg som ikke handler om sykdom. Takk for at du ville lese innlegget mitt! Ha en flott dag!


#Hverdagshelter #Takknemlighet #ME #KroniskSyk #Usynligesykdommer #MEawareness #Pårørende #Hjelp #Familie #Venner

Carve Canem Decoro Delia 7år!

Denne lille bylten har blitt 7år! Tiden går så altfor fort! 7år siden jeg satt i enorm spenning på kjøkkengulvet til venninna mi, klar for å være med på min første valpefødsel. Fantastisk opplevelse! En av jentene skulle bli vår. Husker jeg var supernervøs for at det bare skulle komme gutter. Men 2 jenter kom til slutt, og en av dem ble vår Carve Canem Decoro Delia. Carve Canem er navnet på kennelen, og Decoro Delia er latinsk og betyr "Vakker Glede".

Hun er utrolig skjønn!

Bestevenn med gullejenta vår!

En smule rampete...

Mamma's trøst!

Utrolig glad i familien sin!

Hun kan også være ganske rar!

Hun liker å være der det skjer!

Er utrolig glad i Eurasieren vår, og håper vi får mange flere år sammen! ❤



#Bursdag #Eurasier #Hund #Kjærlighet #Husdyr #KennelCarveCanem #Delia #Familie

Når 4-åringen velger fargen

Da vi beiset terrassen for litt siden, ville 4-åringen så gjerne hjelpe til. Det kunne hun ikke, siden det bare ville blitt rot. Når hun ble skuffet over det, sa jeg at hun skulle få male en pallekarm selv. Den hun har jordbær i. Hun skulle få velge farge helt på egenhånd, og male sammen med meg. Så da kan dere prøve å tippe hvilken farge den 4år gamle jenta valgte! Det ble fargeklatten sin det.

Første malingsflekken på fingrene kom etter under 1 minutt!

Er ikke ferdig, har ikke malt lokket, og må ha et strøk til. Så plante de stakkars jordbærplantene som har ventet så altfor lenge på å få ny jord rundt føttene.

Pappa og jeg laget lokk av myggnetting i går, siden alle jordbærplantene ble spist opp i fjor. Nå håper vi at vi kan holde de flerbente middagsgjestene borte fra bæra til gullet.

Når jeg allikevel er inne på hage og planteliv. Her er det ferskeste bildet av potetplantene. De har blitt enorme, og i går kunne jeg se at det begynner å komme blomsterknupper på dem. Vi gleder oss!

Takk for titten! Ha en flott dag videre!


#Hage #Jorbær #Pallekarm #Barnehender #KlarerSelv #Rosa #Maling #Insektsbekjempning #Potetbøtter #Potetplanter #Selvdyrking

De later som de er friske!

Mange ganger i uken hører jeg folk med ME, og andre usynlige sykdommer, fortelle at de ikke har hjelp og støtte fra familiemedlemmer og venner. Det skjærer meg i hjertet å høre noe så vondt. Hva er det som kan få noen til å mistro en av sine nærmeste så kraftig? Noen av dem har til og med kjent den syke siden før vedkommende ble syk, ja kanskje siden fødselen. De må da se at noe har skjedd, og forstå at en slik total forandring ikke bare kan være skuespill?

Jeg har selvsagt opplevd at noen venner har ramlet av lasset på mine 19 år som ME-syk, noen sikkert fordi jeg ikke strakk til lenger, men aldri noen i familien eller slekta. Heller ikke barndomsvennene mine, som har sett forvandlingen, og husker meg fra den tiden jeg aldri kunne ha nok baller i luften på en gang. De har alltid støttet meg, og aldri sendt et mistroisk ord i min retning. Selvsagt har jeg fått spørsmål om jeg ikke bare kunne trene meg opp igjen, om det ikke er vitaminmangel, depresjon, eller feil kosthold jeg har, eller om jeg ikke bare kan ta meg en paracet. Dette har vært av uvitenhet. Når jeg har forklart mer om min situasjon, har de tatt til seg den nye infoen, i stedet for at de har valgt å ta det som en unnskyldning. Jeg trodde dette var en helt normal og selvfølgelig måte å bli behandlet på, men etterhvert har jeg dessverre måtte innse at jeg har vært heldig. Det er urettferdig at ikke alle syke har det slik, for det er slik det burde være. Man burde kunne regne med vennene/familien sin, og de burde kunne regne med å få det samme tilbake om de trenger det en annen gang. Da tenker jeg selvsagt alt etter evne. Om man ikke kan hjelpe fysisk med noe, kan man i det minste være der for hverandre. Det å bli syk, og få hele livet sitt snudd på hodet er vel tøft nok i seg selv, om en ikke på toppen av all elendigheten skal bli utnevnt som løgner også. Om noen sitter i en rullestol med gipset ben, er det fåtall som vil oppleve å ikke få hjelpen de trenger fordi folk tror de lyver om at de har brekt benet. Så hvorfor skal da noen som har fått en usynlig sykdom få oppleve gang på gang at familie, venner, NAV og helsepersonell ikke tror på dem. Jeg har fått smake på den følelsen med andre enn de som er nære. Jeg har selv i voksen alder vært nødt til å ha med pappa som hjelp på både nav-møter og møter med helsepersonell. Det er nedtur det! Dette har vært helt nødvendig for å bli trodd. Noen andre må være med å bekrefte at jeg er så syk som jeg sier. For en nedverdigende situasjon! Tenk da for de som har det slik med denne "pappaen" i tillegg. De som ikke en gang blir trodd av dem som kan være med å bekrefte historien deres. Hva skal de gjøre? Jeg har flere ganger sunket sammen på bakken bak NAV-kontoret etter et møte. Det er slitsomt å møte opp, gjøre rede for seg, og sette seg inn i det som blir sagt. Så skal man ofte snakke om en hverdag som er deprimerende, om et liv som er lagt på hylla, om hvordan man har hatt det, og at man ikke ser en fremtid. Dette er en stor påkjenning. Når en da får kritiske spørsmål, eller svar tilbake som tilsier at man ikke blir hørt eller trodd, er det ikke rart at folk går i oppløsning og bryter sammen. Snart må det skje en endring på dette. Folk blir sendt ut i arbeidsutprøvinger som forverrer helsen for lang tid, kanskje til og med permanent! Ofte blir dette gjort flere ganger. Bare fordi de ikke blir hørt, selv med legens støtte og erklæringer. Tro meg, - de kronisk syke later ikke som om de er syke, men de later altfor ofte som om de er friske.

Men nok om situasjoner med folk som ikke kjenner deg. Det aller viktigste er å ha støttespillere rundt seg i familien og vennekretsen. For folk med helsen i behold er det ikke så altfor slitsomt å vaske over gulvet, handle, eller lage middag. Det finnes mange syke som er bundet til huset, eller i verste fall til sengen. Noen dager er kanskje litt bedre enn andre, så da bruker de det lille de har av energi til å for eksempel lage en enkel middag for første gang på lenge, før de kryper tilbake i sengen som et skadeskutt dyr, for å slikke sårene etter utflukten. De vil sikkert være veldig glad for å ha klart det, men tenk om de heller kunne få hjelp til kokkeleringen den dagen, og brukt den ekstra energien på å få snakke med barna sine rundt middagsbordet. De kunne klart en tur på verandaen for en kopp te med en venn som de ikke har orket å snakke med på lenge, om bare noen andre tok klesvasken den dagen. Litt hjelp betyr så altfor mye for noen som har så lite glede i hverdagen. Det er ensomt å være så syk. Lett å bli nedstemt og føle seg utenfor. De kan lese om alle de flotte opplevelsene til vennene på Facebook mens de ligger for tredje uke på rad i sengen. Om de velger å bruke energien sin på en ting, er det ofte på bekostning av noe annet. En tur i butikken for å handle kan koste dem en etterlengtet dusj og familietid med lørdagspizza foran tv-en. Om noen en dag ville ofre en time for å gjøre innkjøpene for dem, kunne de heller bruke energien på noe som er verdt å ødelegge seg for. Kanskje på å ha besøk for første gang den måneden. De trenger også å få prate med noen, om de orker det. Det kan være i telefonen, eller personlig, alt etter formen. Behov for å få lufte tankene og ventilere litt er jo noe de fleste har. Enten det handler om å lufte tankene om sykdom, eller det å få en pause fra sykdom, og snakke om alt annet mellom himmel og jord. Hva om du aldri har noen å gjøre det med, og om du kontakter din bror, søster eller mor, får du beskjed om at du bare er lat og en byrde for samfunnet? Det er en grusom situasjon som ingen fortjener å være i.  Jeg hadde ikke taklet livet så bra som jeg gjør, om det ikke hadde vært for mine foreldre, søsken, slekt, venner og bekjente som slår av en prat på gaten. Det er viktig å bli sett selv om man faller litt utenfor det vanlige samfunnet. Om ikke noen ser deg, må du prøve å be om en hjelpende hånd. Kanskje de rundt deg bare ikke er klar over at de kan hjelpe. De kan være redde for å forstyrre en syk venn. Det finnes også hjelp å få kommunalt. Støttekontakter, besøksvenner, hjelpepleiere, og sikkert mange flere typer hjelp er tilgjengelig om man bare søker etter det. Noen butikker tilbyr hjemkjøring av matvarer. Det er ikke nedtur å måtte be om slik hjelp. Det er heller da du er tøff, når du tør å si at dette greier jeg ikke alene lenger. Om du som leser dette er pårørende av noen som kan trenge litt hjelp, eller bare sosialisering i hverdagen, ikke nøl med å spørre om du kan gjøre noe. Det betyr så ufattelig mye for en sliten skrott! Vær så snill å tro på dine nære om de forteller at de er syke. Selv om det kan være vanskelig å forstå, er det viktig å prøve. Det er forferdelig å ikke ha de man er glad i som støttespillere, og i alle fall når man blir isolert fra alt som heter sosial omgang, slik de sykeste blir.

Takk for at du ville lese innlegget mitt. Det handler om å spre informasjon, og få forståelse. Jeg er så heldig jeg kan greie å være stemmen til dem som ikke er i stand til det selv. Om vi ikke snakker om hvordan vi har det, kan vi heller ikke regne med å bli forstått.
 

 

 

 

#MEawareness #ME #Informasjontilfolket #Helse #Medmennesklighet #EnHjelpendeHånd

I hagen til svigers

Det er et enormt fugleliv i hagen til mine svigerforeldre. De er kjempeflinke å mate fuglene, og har etterhvert fått ganske så mange stamgjester. I går hadde min svigerfar bursdag, og jeg nyttet anledningen til å ta noen bilder av fuglene, og noen blomster. Nesten alle fuglebildene ble tatt gjennom vinduet, så kvaliteten kan være litt varierende, men pene å se på er fuglene uansett! Kos dere med bildene!





























#Foto #Småfugler #Fugl #Kjøttmeis #Grønnsisik #Granmeis #Gråspurv #Spettmeis

Hele kroppen skriker, men jeg har vært heldig!

Dagen i dag har vært relativt tøff. Det har vært lite søvn de siste dagene, på oss alle tre. Tette neser, og såre halser på både store og små har resultert i ganske urolige netter, og dobbeltsengen har på mystisk vis blitt til trippelseng. Både mann og barn har vært i grei nok form for jobb og barnehage i dag, heldigvis. Jeg har hatt noen dårlige uker nå. Veldig mye smerter i hele kroppen, mer utmattet enn på en stund, og en migrene som varer dag etter dag, uke etter uke. I dag skulle jeg få hjelp med kiropraktoren min, og gledet meg veldig. Dette er det eneste som kan fjerne verken i hodet for en periode. Desverre var han syk i dag, og timen ble flyttet til onsdag. Jeg kjente jeg var på gråten da jeg fikk beskjed om det, men samtidig er jeg såpass forkjølet, at det var greit å slippe det også. Vi kjempet oss gjennom morgenen, og fikk levert jenta i barnehagen til normal tid. Skulle raskt innom Cubus, for å handle noen helt nødvendige klær. Det var tilbud der i dag, og jenta har vokst ut av nesten alle buksene sine. Jeg fikk hull i min siste tights i går, og har for tiden altfor vondt i kroppen til å greie å gå med dongeri. Jeg visste hva jeg skulle ha, og kikket ikke på andre ting enn det nødvendige. Problemet med slike salg er at det er så mange i samme ærend. Butikken var stappfull. Jeg møtte mange kjentfolk, og prøvde så godt jeg kunne å holde masken, småprate litt, og være hyggelig. Er jo koselig at så mange vil slå av en prat også! Følte jeg var kort i praten med de fleste, og det er ikke noe god følelse, men det var vanskelig nok å holde seg på bena. Kom meg til kassen før køen var blitt så altfor lang. Etterpå dro jeg innom foreldrene mine, og pappa sa han ville gå tur med hunden for meg. Kan ikke få si det ofte nok,- foreldre er gull verdt! Så dro jeg hjem, tok smertestillende/ betennelsehemmende, og sov til klokken passerte 14. Det føltes som 400 menn hamret løs på kroppen min fra innsiden, 50 av dem bare bak høyre øyet. Allikevel var det litt bedre enn da jeg la meg. Nå måtte jeg komme meg opp for å jobbe min vei mot henting av hund og barn. Klarte å få spurt om en del ting jeg lurte på i barnehagen, og tror jeg husker svarene også. Tidligere på dagen hadde jeg glemt at jeg skulle handle mat, og måtte derfor ta med gullet på handleturen. Gikk gjennom butikken i min egen verden. Vanskelig for å konsentrere meg, det meste gikk på automatikk, imens jeg støttet meg til vognen. Møtte en del kjentfolk her også. Knep så hardt jeg kunne rundt håndtaket på handlevognen, for å få kontroll på skjelvingen i hendene. Smilte og svarte så godt jeg kunne til de som snakket til meg. Prøvde hele tiden å holde en munter tone med lillegull. Da slipper vi å komme i konflikter, det gjør jo ingenting bedre. Da vi kom hjem, møtte min kjære opp i garasjen for å hjelpe med tømming av bilen. Enda en som er gull verdt. Jeg åpnet døren og kunne se at han hadde støvsugd og ryddet. Fantastisk god følelse på en slik dag. Kjente meg heldig, for første gang på hele dagen. Hadde kjøpt ferdig risengrynsgrøt, for å gjøre middagen enkel. Følte meg litt kjip når jeg varmet opp en så enkel middag, men fikk en herlig følelse når gullet tømte en stor tallerken, og omtrent skrapet den ren. Det enkle er faktisk ofte der beste. Avsluttet dagen med "Vi på saltkråkan", og familiekos, før jenta skulle legge seg. Jeg ligger igjen på sofaen med smertene mine, men en lykkelig følelse, for om jeg skal fokusere på det positive, er jeg jo ganske heldig.

Nå har jeg sutret mye, men det var ikke bare for å klage på situasjonen min. I hele dag, har jeg fått noen drypp med følelse av at jeg er heldig. Dette er jo helt sant. Jeg har veldig mye å være takknemlig for. En av de tingene er at jeg har en mild til moderat grad av ME. Dette er den siden av skalaen som er best å være på, om man først skal være så uheldig å få denne forferdelige sykdommen. Den er oppdelt i 4 grader, og det er mange som har det utrolig mye tøffere en meg. For dem er dagen jeg har hatt i dag nærmest en drømmedag. Jeg kommer meg jo ut av huset, jeg greier å kose meg sammen med familien min, jeg har vært på butikken, jeg har varmet middag, jeg har sett film, jeg har snakket med andre mennesker, og jeg har komponert dette blogginnlegget. Mange har ikke sett lys i dag. Veldig mange har tilbrakt hele dagen i senga. Noen har vært der i uker, måneder, ja til og med år!

Da jeg postet innleggene "Livet satt på vent i 1998", og "På en ok dag skal vi redde verden!", fikk jeg veldig mange tilbakemeldinger. Det var fine tilbakemeldinger, som gjorde at jeg følte folk hadde forstått budskapet mitt. Godt å føle at en kan rekke ut til folk, og være talsmann for alle de som er for syke til å fortelle om det selv. Forklare hvor forskjellig denne sykdommen er fra person til person. MEN, så kom det selvsagt noen få tilbakemeldinger som gjorde at jeg følte at noe gikk galt. Jeg fikk melding om at noen syntes det var bra å høre at jeg gjorde noe om dagene, og ikke bare var passiv. De gav meg ros for at jeg var ute og "levde livet litt", for de visste om folk med ME som bare lå på latsiden i sengen hele dagen. Her har det oppstått en misforståelse. Det har plaget meg helt siden jeg fikk de meldingene. Om de som leser innleggene mine antar at jeg er normalen, må jeg få forklart dette bedre. Jeg er syk, og har mistet sjansen min til utdanning, jobb, lange fjellturer, trening, mange av hobbyene mine, og mye mer, men jeg er fortsatt ikke sykere enn at jeg har klart å finne en måte å ha et liv på. Det er veldig begrenset fra hvordan det ville vært om jeg ikke ble syk, men jeg har fortsatt mulighet til å gjøre mye. Dette er en mild grad av ME. Det finnes noen få som også greier å jobbe, eller studere på trass av sykdommen, men dette er fordi den angriper alle på så forskjellige måter. Veldig mange,- altfor mange er hardere rammet. Det er like vanlig at de ikke har energi og helse til å kunne ta vare på seg selv. Ikke greie å dusje, lage mat, kle på seg, hente posten, se på tv, vaske klær... En dag var det en tråd på en ME-gruppe på facebook om ting vi var takknemlige for den dagen. En dame skreiv at hun var takknemlig for at hun hadde klart å sitte oppreist i sengen, med en pute bak ryggen en stund, for det var lenge siden sist. Det triste er at selv dette ikke er en av de som har det verst. Dette har absolutt ingenting med det å være lat å gjøre. Det er mennesker som er fanget i sin egen kropp, ute av stand til å klare det de vil. For viljen er der! Dette har jeg snakket om før. Det er en stålvilje på disse menneskene, som gjør at om de får bare en liten dråpe ekstra energi en dag, blir den brukt til noe nyttig. Om det så er å få sitte oppreist i sengen, eller om det i andre enden av skalaen er å ta en liten tur i skauen. Ingen må komme å kalle dem late, for det er respektløst. All ære til de som greier å holde motet oppe på trass av all den banken de får! Når botemiddelet en dag kommer, og all denne viljen har mulighet til å slippe ut, da skal jeg love at latskap er det siste folk vil tenke på.
Så selv om jeg i dag har kjempet med dundrende migrene, muskelsmerter, leddsmerter, sjelvinger, kvalme,  tåkehode, øresus, svettetokter, sår hals, og nesten null energi, er jeg i bunn og grunn heldig! Hele kroppen skriker, men jeg har vært heldig! Lov meg at dere tar vare på de dere kjenner med ME. Gi dem en hjelpende hånd, og respekten de fortjener. Ikke glem dem fordi de ikke kommer seg ut i lyset. Om de ikke orker å sosialisere seg, skriv et oppmuntrende kort. Alle trenger å vite at noen tenker på de en gang i blant. Hjelp  å gjøre verden mer forståelsesfull. Det gjelder alle usynlige sykdommer og plager. Det er ikke alt som er mulig å forstå, men det er mulig å gjøre et forsøk! 

Trykk på den uthevede skriften i innlegget for mer informasjon, eller de tidligere innleggene jeg refererer til. 

 

#ME #MEawareness #KroniskSyk #informasjontilfolket #Sykdom #Forståelse

Oppdatering på potetbøttene

Er det noen som lurer på hvordan det går med potetdyrkingen vår? Den 10 mai satte vi poteter i potetbøtter, som min far hadde laget.

Slik så de ut ved prosjektstart.

Jentungen ventet spent på om noe ville skje. Sjekket de hver gang vi kom på besøk til mormora og morfaren. Endelig etter 9 dager kom første livstegn! Toppen på en liten spire var synlig i en av de fire bøttene.

Et aldri så lite livstegn fra potetene i jorda, 19 mai.

Bare noen få dager senere hadde det kommet en del blader i alle bøttene. Superfornøyd jente, som helst vil høste potetene med en gang!

Tommel opp for ny utvikling, 24 mai.

Nå begynte det å gå rasende fort. Det vokser som ugress! Ene bøtten er frodigere enn den andre.

30 mai, etter bare 20 dager i jorda.

Det er fortsatt en god stund til det er mat å hente, men det har kommet et utrolig nettverk av røtter, og selvsagt enda større planter.

6 juni løftet vi opp den ene bøtta for å se.

Kjempeflott og ikke minst lærerikt for barn å få følge prosessen både over og under jorda. Nå venter vi spent på blomster, og selvsagt etterhvert poteter. Da kan de høstes, og bøtten kan settes på plass igjen, for så å la nye poteter vokse frem. Oppdatering kommer selvfølgelig!

Rykende ferske bilder fra i dag, 8 juni.

Den meningsløse skammen

Det å være kronisk syk innebærer for mange å føle skam. Følelsen av å mislykkes i livet står ofte sterkt. Mange må gi opp jobben, skolen, det sosiale livet, alle hobbyer og fritidsaktiviteter. De som er hardest rammet må kanskje i tillegg gi opp det å stifte familie. Noen er så syke de er lenket til sengen, og da er det vanskelig å møte en partner. Om en allerede har en partner, kan det å få barn være for tøft for helsen. Så hva er da igjen? Det er ikke rart at mange blir psykisk nedbrutt av å miste så mye.
Selv har jeg en relativt mild grad av ME, men selv om jeg har vært heldig å ikke bli rammet hardere enn det, har jeg mistet mye. Jeg har ikke utdanning, nesten ingen jobberfaring, de mange hobbyene mine forsvant en etter en, og de første årene mistet jeg en del venner. Det var vanskelig å slå seg til ro med at jeg ikke ville få jobbe, eller studere, og at denne rasløse kroppen og overaktive hjernen ikke skulle få utfolde seg på lange fjellturer, og i store kreative prosjekter. Etter rundt 10 år som syk, begynte jeg å trøste meg med at jeg i det minste kunne satse på en familiekarriere. Det gjorde godt å ha et mål med livet. Mange år senere hadde jeg lært å takle hverdagen som syk godt nok til at vi fikk jentungen. Tre år før hadde vi fått hund, som også krevde litt av meg hver dag, og som hadde overbevist meg om at jeg kunne greie å ha noen som var avhengig av meg. Livet er nå egentlig ganske perfekt, sett bort fra sykdommen.
Men så var det denne skammen da. Jeg føler egentlig at jeg har alt jeg trenger, og at livet ikke er så verst,- så hvorfor er det da så forferdelig når noen spør om jobbsituasjonen min? Hva jeg bedriver dagene med? Jeg har ingen anelse om jobbene eller studiene til folk, for dette spør jeg aldri om. Det spørsmålet unngår jeg alltid å spørre, for da får jeg jo samme spørsmålet rett i fleisen. Noe som fører til at jeg må fortelle at jeg er ufør, og igjen til at samtalen ofte brått blir veldig nedstemt. Det er kjipt å føle at man legger en demping på stemninga. Jeg skammer meg også over at jeg har utrettet så lite siden ungdomsskolen. Dette er jo egentlig idioti! Hvorfor i all verden skal jeg bære skam for at jeg har blitt rammet av en sykdom? Det er jo helt ulogisk! Jeg burde være stolt av det jeg har utrettet på trass av sykdommen, ikke skamme meg over hva sykdommen har frarøvet meg sjansen til å utrette.

Mye av grunnen til denne skammen er nok at det ikke er synlig at vi er syke. Mange tror at vi bare er late. NAV behandler mange av oss som svindlere. Vi må sitte å forsvare oss gang på gang, for at de setter spørsmål ved hvor syke vi egentlig er. Mange møter til og med leger som ikke tror på dem. Familie og venner kan ha problemer med å skjønne. Det er rett og slett vanskelig å bli trodd. Så da går dette over til å bli en skam. Man skammer seg over å ikke greie det samfunnet forventer av man.

Min skam ble mindre etter at jeg endelig, etter 10 års kamp, fikk innvilget 100% uføretrygd. Jeg følte endelig at jeg var godtatt som syk. Så fikk jeg datteren min, og kunne bruke energien min på henne. Dagene fikk mening, og jeg føler nå at jeg utretter noe. Mestringsfølelsen er viktig. Jeg er også veldig heldig med venner og familie som aksepterer meg og tror på meg. Leger som jobber for meg, ikke imot meg. Dette har jeg alltid hatt. Det er vel kanskje mye av grunnen til at jeg har det så bra som jeg har det. Men fortsatt har jeg en vei å gå for å bli kvitt resten av skammen. Jeg unngår fortsatt å spørre folk om jobben deres, og dette må jeg slutte med. Hvordan jeg skal greie å endre på dette vet jeg ikke. Jeg må vel kanskje finne en lur respons å komme med, om spørsmålet blir returnert. Finne på et svar jeg ikke føler dreper stemningen, eller som lyver om situasjonen min. Jeg er jo også opptatt av åpenhet rundt sykdommen. Ellers vil jo aldri verden få sjansen til å lære og forstå den. Har du et godt forslag til hva jeg kan svare? Om du er syk selv, hvordan takler du slike situasjoner?

Om du går rundt på samme måte som meg, og føler skam, vit at du har ingen grunn til det! Du er tøff som kjemper denne usynlige kampen. Vær stolt av deg selv! Det er viktig å huske at alle kjemper kamper, av en eller annen sort, som man ikke kan se. Derfor må man alltid være snill, og tenke over at en bagatell for deg, kan føles som en krise for andre. Vi er alle forskjellige, og takler problemer på ulike måter. Når det gjelder det å være trygdet, så sier mamma noe som både er sant og trøstende; "Du har verket i kroppen for hver en krone!" Suksess i livet er så forskjellig, men til syvende og sist er den største suksessen om man greier å være snill mot andre, og ikke dømme for fort. Det er i alle fall min mening!

#ME #Skam #Helse #Stolthet #Usynligsykdom #Informasjontilfolket #MEawareness #KroniskeSykdommer #GodNok

Ein fin liten blome

Tok noen bilder i skogen en kveld på bobiltur. Vi hadde parkert helt for oss selv, ved en elv, inne i skogen. Fredelig og idyllisk. Jentungen lekte i elvekanten, min mann grillet middag (les: kveldsmat), og jeg lusket rundt med kameraet mitt. Det kan nesten ikke bli bedre enn dette. Det var mange små blomster rundt omkring. Under lyng og kvister, blant mose og gress. Hele tiden mens jeg tok bilde av de små søte blomstene, gikk en sang fra barndommen gjennom hodet mitt. "Ein fin liten Blome" heter den. Sangen er opprinnelig svensk, men ble oversatt av Anders Hovden til Norsk i 1927. Foreldrene mine sang ofte denne sangen til meg da jeg var liten. Bjørn Eidsvåg satte ny melodi på den i 1969. Nå når jeg skulle redigere bilder fra turen, kom sangen nok en gang i hodet mitt, så da tenkte jeg at jeg kunne dele både den og noen bilder med dere. Ha en fin kveld!

 

         

Ein fin liten blome i skogen eg ser,
i granskogen diger og dryg,
og vent mellom mose og lyng han seg ter.
Han står der så liten og blyg.
Sei, ottast du ikkje i skogen stå gøymd
der skuggane tyngja deg må?
Å nei, for av Herren eg aldri vert gløymd,
til ringaste blom vil han sjå.
 
Men ynskjer du ikkje i prydhagen stå,
der folk kunne skoda på deg?
Å nei, eg trivst best mellom ringe og små,
eg føddest til skogblome, eg.
Ein dag vil den stormande vinter deg nå,
då vert det vel dødsdagen din.
Då kviler eg lunt og har snøkåpa på,
til vårsola kysser mitt kinn.
Eit bod frå min Herre du blome meg ber:
om einsleg eg vert på min veg,
så veit eg at Herren vil vera meg nær,
Gud Fader, han vernar òg meg.
Om enn eg er liten, har Herren meg kjær,
med honom eg kjenner meg sæl.
Kvar morgon meg bøna til himmelen ber,
med bøna eg sovnar kvar kveld.
 
Ein kledning eg fekk av min Frelsarmann kjær,
i blodet hans reinsa den er.
Den høver for himlen, der gullgater er,
den høver for vandringa her.
Som blomen om vinteren visnar eg av,
men gled meg, for då står eg brud.
Lat lekamen kvila med fred i si grav,
mi sjel, ho er heime hos Gud!
Ja, glad skal eg vakna hos Jesus eingong
i morgonen æveleg klår,
og blanda med heilage englar min song
i himlen, dit døden ei når!
 
 
 
 
 
 
 
#Foto #Blomster #Dikt #Sang #Salme #Einfinlitenblome #AndersHovden #BjørnEidsvåg #Barndom

Glutenfritt på Napoli pizzeria i Stryn

I dag hadde vi en fantastisk fin opplevelse på en pizzarestaurant i Stryn. Vi har tilbragt helgen i bobil, og tenkte vi skulle spandere på oss et måltid på restaurant/cafe før vi dro hjem. Datteren vår har cøliaki, og det er derfor ikke alle steder vi kan finne mat. Vi gikk først innom et gatekjøkken, men der hadde de ikke noe hun kunne spise, bare pølser uten brød. Dette var litt kjedelig syntes vi, så vi bestemte oss for å prøve lykken en annen plass. Vi gikk bare litt lenger bort i gata, og havnet på Napoli pizzeria. Da vi kom inn, var det egen meny på disken for glutenfritt alternativ. MYE forskjellig å velge mellom. Vi landet på grillet kylling og pommes frites til gullet, biffsnadder til meg, og pizza til mannen. Alt kunne lages glutenfritt om vi ville det. Jeg spurte noen kontrollspørsmål, som jeg alltid gjør, for å være sikker på at de vet hvordan de skal behandle maten trygt. Blant annet spurte jeg om de brukte frityren til annet enn pommes frites. Om den blir brukt til for eksempel kyllingnuggets, eller panert fisk, er den forurenset, og ikke trygg for noen med cøliaki. Jeg liker ikke å spørre om slikt. Det føles litt frekt å sette spørsmål ved kunnskapen til de som har dette som yrke, men jeg har ikke noe valg. Konsekvensene for jentungen kan bli altfor store om jeg ikke spør. De fleste ganger får jeg i slike tilfeller et litt avfeiende svar, men denne gangen ble jeg møtt med omsorg. Damen bak disken var superhyggelig, og kom med spørsmål tilbake om det hun var usikker på. Hun sa de varmet pølser i frityren av og til, og spurte meg om det gikk fint. Det gjorde det selvsagt! Senere kom hun for å forsikre seg om at jenta kunne spise krydderet de ville bruke. Slik oppførsel får oss til å slappe helt av! Det gir oss positive opplevelser, som gjør det lettere for oss å stole på andre kokker enn oss selv. Dette er veldig vanskelig for noen med cøliaki, og kanskje spesielt om det er foreldre til barn med denne sykdommen. Om det går galt, må barnet lide, for at mamma og pappa skal slippe å kokkelere selv. Det er bedre om de på restauranten kommer og spør spørsmål, og viser at de er usikre på ting, enn at de later som de kan alt, og tar sjanser!
Allerede før maten kom på bordet hadde 4-åringen et uhell med søling. Ikke bare litt søling, men hele begeret med slush (knust is med smak), gikk utover bordet og senere gulvet. Eierene var raskt på pletten, tørket og vasket, med store smil og trøstende ord. Jentungen storkoste seg, på trass av at hun hadde vært uheldig. Maten var god, og porsjonene store! Restene fikk vi med videre på turen i en eske.
Da vi hadde spist oss mette, kom de for å høre om det var noen av oss som hadde melkeallergi, for de ville spandere is på alle tre. For en service! Isen var kjempegod! Nydelig og smakfull fløteis!
Dette ble litt av en opptur, og slike opplevelser fortjener et blogginnlegg! De som gledet oss skal få vite hvor godt det gjorde at de brydde seg, og samtidig kan andre i samme båt som oss få tips om det trygge spisestedet. Anbefales på det varmeste, både for service, mat og atmosfære! Vil også helt til slutt få legge til at denne servicen kom på trass av at de hadde hatt en utrolig hektisk helg på restauranten. Det hadde vært motorfestival, og det ryktes rekordoppmøte. Så hyggelige og hjelpsomme folk, selv om de sikkert var kjempeslitne altså! Takk for opplevelsen! ❤

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
HeleneMarie

HeleneMarie

33, Ulstein

Skriver om alt fra sykdom til kreative prosjekter!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits